Vi har en klimakrise, og vi har, som kollektiv, ikke klart å ta tak i den. Hverken politikken, økonomien eller livene vi lever har endret seg tilstrekkelig til at den pågående katastrofen reverseres. Dette vet vi, eller for å sitere Agnar Lirhus i etterordet til ‘Hva var det hun sa’: «Klimakrisen har vært allemannseie i minst et tiår. Selvrespekten står for fall, men er det noen som vet hva vi skal gjøre? Nei, ingen. Så vi fortsetter å gjøre som vi alltid har gjort. Vi leverer i barnehagen. Lager middag. Vi spiller fotball. Og vi leser dikt.»

Og vi inviterer dere til å komme hit for å høre på opplesninger og en samtale om litteratur. Hvorfor det? Et forsøksvis, personlig, og lang fra fullgodt svar er at det å lese er en av de viktigste måtene jeg er tilstede i verden på. Det som omgir meg virker inn på hva jeg leser og hvordan jeg leser, og det jeg leser virker inn på hvordan jeg lever. Selv om litteraturen unektelig virker på måter som bare den kan gjøre og setter i gang følelser og tanker som lite annet klarer, har jeg aldri forstått de som skiller klart mellom den litterære og den politiske sfæren. I mitt liv, og dermed også i jobben min, er et slikt skille langt ifra tydelig. Derfor har vi invitert til denne kvelden.

Agnar Lirhus har gitt ut bøker siden 2005 og er også involvert i forlagskollektivet House of Foundation og i Møllebyen litteraturfestival, begge hjemmehørende i Moss. Når vi har invitert Agnar inn i denne sammenhengen, så har det særlig med bøkene 'Hva var det hun sa?' og 'Liten kokebok' å gjøre. Førstnevnte er en parafrase over 'Alfabet' av danske Inger Christensen, hvor trusselen fra atombomben har blitt forskjøvet til trusselen fra klimaendringene, mens sistnevnte skildrer en mann som når både ekteskapet og klimaet er i dyp krise, klamrer seg til det som vokser, døtrene, og i hagen, skogen og havet. Boka er en kritikk av hvordan ansvaret for klimakrisa blir individualisert, og hvordan vi villig lar det skje. Men samtidig tilsier gleden, kanskje til og med begjæret, som synes i beskrivelsene av å høste hagen, plukke sopp og sette ut hummerteiner, og omsorgen han viser for det som vokser, at det ikke nødvendigvis er så enkelt. Jeg kjenner igjen dette begjæret og denne omsorgen, og jeg kjenner igjen det motsetningsfylte i å pleie det nære når verden rundt deg går til helvete. Derfor vil jeg gjerne høre Agnar snakke om disse tekstene.

Agnar har invitert med seg C. Y. Frostholm og Jonas Gren.

C. Y. Frostholm debuterte som forfatter allerede i 1985 og har gitt ut mer enn 15 bøker siden da. Han har også vært en sentral skikkelse i utvekslingen mellom skandinaviske litteraturaktører, særlig med nettsiden afsnitp.dk, som for mange av oss spilte en uvurderlig rolle på 2000-tallet, noe som gjør at jeg er ekstra glad for at nettopp han ble invitert til denne serien med skandinaviske forfattermøter. CYF har blitt invitert særlig på grunn av boka 'Træmuseet', som er en slags reisebok hvor trær, og spesielt trær i litteraturen, bestemmer reisemålene. Boka kom ut i fjor og ble belønnet med den danske litteraturkritikerprisen.

Jonas Gren debuterte med boken 'Lantmäteriet' i 2014, og har siden gitt ut blant annet bøkene 'Antropocen, dikt för en ny epok' og 'Dälden, där de blommar'. Når vi hører disse titlene, og vet at han har vært svært tydelig i to numre av tidsskriftet 10-tal, med henholdsvis temaene «Klimatsorg» og «Klimatvrede», er det ikke vanskelig å forstå at Agnar ville snakke med nettopp ham. Dessuten, en tekst av Jonas Gren som dere kan lese på nettsiden til Forfatternes klimaaksjon, begynner slik: «Traditionell naturlyrik är inte längre möjlig att skriva. / Traditionell naturlyrik är inte langre möjlig att läsa. / Traditionell naturlyrik är inte längre möjlig.»

Velkommen!

– Innledning til kvelden v/ Paal Bjelke Andersen, programansvarlig, Deichman Grünerløkka

I et brev Kristine Næss sendte Mette Moestrup og Peter Sandström sammen med invitasjonen skriver hun blant annet: «Jeg har meldt meg inn i miljøaktivistorganisasjonen Extinction Rebellion fordi jeg tror vi har en historisk åpning der massemobilisering kan hjelpe oss å endre verden i retning lavere forbruk, omfordeling og større sosial rettferdighet. Men det kan gå den andre veien også. Vi står i et vippepunkt. Jeg tenker at det er akutt klimakrise, og at politikerne bruker språket til å unngå handling som står i samsvar med situasjonen. Jeg føler at jeg må handle på en annen måte enn gjennom bare å skrive. Samtidig endrer det også hvordan jeg tenker om å skrive. Hvordan jeg tenker i det hele tatt.»

I våres ble Kristine Næss kastet på glattcelle etter å ha aksjonert med Extinction Rebellion, en gruppe klimaaktivister som benytter sivil ulydighet. Hovedpersonen i Næss sin seneste roman ‘Mens jeg husker det’ kjenner et enormt ubehag over tiden hun lever i. Vi tror at dette henger sammen.

Mette Moestrup er en av Skandinavias viktigste poeter de siste 15 årene. I sin nyeste bok, ‘Til den smukkeste’ (2019), har hun ifølge Carina Beddari i Morgenbladet «satt seg fore å tenke over skjønnheten, og utfordrer myter og historier omkring kvinner, krig, kaos og tankekraft.»

Da 'Transparente Blanch' av Peter Sandström ble nominert til Nordisk råds litteraturpris het det i begrunnelsen at språket «med sin myke og presise diksjon og sitt ømme syn på menneskene og deres forehavender lokker fram en følelse hos leseren av varsomhet overfor livet i det skrevne, og livet utenfor det.»

I romanen ‘Varmá’ følger Mette Karlsvik Islands historie. Det bærende elementet i boka er øyas skiftende natur, fra tiden før menneskene bosatte seg der og fram til at menneskeskapte klimaendringer har begynt å forandre landskapet.

I Andrzej Tichýs romaner er verden i krise. De beskriver avmakt, hjemløshet og mennesker som står midt oppe i skjebnesvangre hendelser. Da romanen ‘Kairos’ ble innstilt til Nordisk råds litteraturpris het det at han «forener en polyfon språklig virtuositet med en skarp og treffende sivilisasjonskritikk.»

Cia Rinne er en finlandssvensk poet som skriver på svensk, finsk, tysk, engelsk og fransk, samtidig. Med enkle midler peker diktene på den makten som ligger i språkets evne til å strukturere vår oppfatning av verden. Hun er årets mottaker av Centre Pompidous litteraturpris.