Indisk litteratur er et enormt felt som vanskelig lar seg oppsummere på noen få avsnitt. Man regner gjerne startpunktet til 1000-tallet fvt., og de to viktigste verkene fra denne perioden er eposene Ramayana og Mahabharata som dateres til henholdsvis 700 og 300 år ftv. Geografisk har indisk litteraturhistorie forgreininger til India, Bangladesh, Pakistan, Nepal og Sri Lanka, og flerfoldige språk og dialekter har fungert som litteraturspråk opp igjennom. I dag er det primært tre store skriftspråk i indisk litteratur: sanskrit, persisk og – som følge av britenes kolonivelde fra 1600-tallet og frem til 1947 – engelsk.

Frigjøringen fra britene danner bakteppe i flere romaner, blant annet i Khushwant Singhs Toget til Pakistan (1956), Salman Rushdies gjennombruddsroman Midnattsbarn (1981), og Vikram Seths En passende ung mann (1993). Rushdie er imidlertid mest kjent i dag for romanen Sataniske vers (1988), som utløste en fatwa mot ham og boken fra Irans leder ayatollah Khomeini i 1989.

Antikastelitteratur er en viktig gren av moderne indisk litteratur, som løfter frem stemmer fra de laveste og mest marginaliserte lagene i Indias sosiale hierarki – såkalte Dalit-stemmer. Denne grenen vokste fram på slutten av 1800-tallet som del av en større protestbevegelse mot Indias kastesystem. En sentral skikkelse i denne bevegelsen er Dr. B. R. Ambedkar, som ble uavhengige Indias første lov- og rettsminister, og som regnes som arkitekten for Indias grunnlov. Kjente nålevende Dalitforfattere er bl.a. Meena Kandasamy og Perumal Murugan. Sistnevntes roman One Part Woman (2010) førte i 2014 til store protester blant Kshatriya-kasten, og Murugan ble tvunget til å trekke boken og be om unnskyldning. En dom i Madras Høysterett i 2016 annullerte imidlertid kravet om å trekke boken, og dette regnes som en av de viktigste seierne for ytringsfriheten i India. Også forfattere fra andre samfunnslag er kritiske til kastesystemet, og skriver om undertrykkingen av Dalitter, deriblant Rohinton Mistry i boken Balansekunst (1995) og Arundhati Roy i Guden for små ting (1997)

India er et av verdens mest forurensende og forurensede land. Hvert år dør over en millioner indere som følge av luftforurensing, og landet er særlig utsatt for klimaendringer som jordras, stigende havnivå, hetebølger og tørke. Den økokritiske forfatteren Amitav Ghosh har skrevet flere romaner der konsekvensene av klimaendringer er et sentralt tema, og i essayet The Great Derangement tar han til orde for at nettopp skjønnlitteraturen har et særlig potensial – og ansvar – for å skrive frem andre måter å leve på som ikke går på bekostning av livsgrunnlaget vårt.

Rabindranath Tagore ble i 1913 den første og foreløpig eneste inderen som har mottatt Nobelprisen i litteratur for sine oversettelser av egne Bengali-dikt til engelsk.

Kontinentet Australia er jordas minste, mens landet Australia – som vi nå seiler videre til – er verdens sjette største. Omtrent en tredjedel av landet er dekket av ørken, og det er kun langs den subtropiske kysten i sørøst at landet har et temperert klima. I nordlige deler av Australia møter vi alt fra tropisk regnskog til slettelandskap, mangrovesumper og ørken. Klimaet i nord er sterkt påvirket av havstrømmer, og spesielt El Niño-fenomenet fører til periodisk tørke og tropiske lavtrykkssystemer som lager sykloner. Utenfor nordøst-kysten finner vi også verdens lengste korallrev, det kjente Great Barrier Reef.

Hvis det er et felles kjennetegn for australske romaner, er det nettopp de atmosfæriske skildringene av den mektige, storslåtte og ofte truende naturen. Flere skildringer er lagt til Ødemarken (Outback) og Badlands (bad to travel) hvor naturen i seg selv er avgjørende for handlinger og motiver. Portretteringen av “the bush” er viktig i australsk litteratur og det samme er tematiseringen av “mateship” (kammeratskap, hovedsakelig mellom menn. Ordet mateship er så viktig for australsk kultur at det i 1999 ble fremmet forslag i folkeavstemningen om grunnloven om å ha ordet med i den australske grunnlovens innledning). Havet er også kraftfullt til stede i litteraturen, med bøker som tar deg med til forblåste øyer utenfor Østkysten eller til fyret Janus Rocks på Vestkysten.

Australia har vært bebodd i over 50 000 år og er en av verdens eldste sivilisasjoner. Da James Cook gikk i land syd for Sydney i 1770, startet derimot en brutal kolonihistorie. Britene erklærte Australia for å være et ingenmannsland, og på slutten av 1700-tallet koloniserte britene Australia for å bruke landet som fengsel og straffekoloni. Fra slutten av 1700-tallet og helt fram til 1920-tallet var ulike grupper av australske aboriginer ofre for en rekke massakrer over hele kontinentet. Det ble ført en streng assimileringspolitikk til langt ut på 60-tallet, hvor blant annet barn ble tatt fra aboriginske foreldre og tvangsflyttet til hvite familier eller australske institusjoner. Disse kalles i dag for “De stjålne generasjoner”. Aboriginene fikk stemmerett i 1967 og eiendomsrett til tradisjonelle bosetningsområder i 1977. I 2008 fikk aboriginene en offisiell unnskyldning fra regjeringen.

Australia har en nobelprisvinner, Patrick White, som ble tildelt nobelprisen i 1973.

Kina er en republikk i Øst-Asia, som grenser til hele 14 land! Navnet Kina kommer trolig fra persisk, mens det kinesiske navnet på landet – Zhongguo – passende nok betyr «riket i midten».

Den kinesiske litterære tradisjonen strekker seg over flere tusen år, helt tilbake til Shang-dynastiet (1600-1046 fvt.) da spådommer ble risset inn i skilpaddeskall. Under Zhou-dynastiet (1046 til 256 fvt.) kom Kinas første diktsamling «Shijing», bestående av 305 dikt som etter sigende skal ha vært valgt ut av filosofen Konfucius, opphavet til konfutsianismen, en filosofi som skulle få stor innvirkning på kinesisk litteratur. Han-dynastiet (206 fvt. - 220 evt.) så en smelting av konfutsianisme, taoisme, yin og yang-tankegang og kosmologi, og etter hvert kom også buddhismen til Kina, og gjorde ideer om karma og reinkarnasjon sentrale.

Etter Han-dynastiets fall oppstod sjangeren zhiguai («nedtegnelser om det merkverdige») og senere chuanqi («fortellinger om det fantastiske») som består av korte prosastykker med fantastiske elementer. Disse tekstene ble imidlertid ikke regnet som fiksjon, men som historiske beretninger.

Da den moderne kinesiske litteraturen fikk sin oppsving på begynnelsen av 1900-tallet, fikk samfunnsforhold en stor plass i litteraturen. Forfattere som Lu Xun (1881–1936) kritiserte samfunnsnormer og tradisjoner, og bidro til utviklingen av en ny litterær stil som lå tettere på talespråket enn det klassiske skriftspråket. Da diktatoren Mao Zedong tok makten i 1949 hadde han politiske krav til litteraturen, og ytterligere tiltak ble innført under kulturrevolusjonen (1966-1976). Sosialistisk realisme var det eneste som ble tillatt, og litteraturen skulle forfekte en kommunistisk ideologi.

I kjølvannet av Maos regime har det blomstret opp en ny generasjon forfattere, deriblant Nobelprisvinnerne Gao Xingjian og Mo Yan. 80-tallet var en periode med “kulturmani” og “litteraturmani” i Kina, og mange eksperimenterte med form og innhold som tidligere hadde vært forbudt. Det var også først på denne tiden at kinesisk litteratur for alvor ble oversatt til norsk. Til tross for diktatorens død, har sensur fortsatt å prege kinesiske forfattere.

Japan er en øystat i Øst-Asia som består av fire store øyer (Hokkaido, Honshu, Shikoku og Kyushu) og 6848 mindre øyer i det nordvestlige Stillehavet. Landet har mange fjell, 160 vulkaner og omtrent 3000 varmekilder, og strekker seg over punktet der de eurasiatiske, nordamerikanske og filippinske kontinentalplatene møter hverandre. Dette gjør at landet ofte er utsatt for jordskjelv, vulkanutbrudd og tsunamier.

Det moderne Japan oppsto i 1868 da landets samfunnsstruktur gikk fra å være et lukket føydalt jordbrukssamfunn styrt av shogunen og samuraiene, til å bli en moderne industriell og imperialistisk militærmakt styrt av en keiser som landets monark og gudenes etterfølger. 15. august 1945 kunngjorde daværende keiser Hirohito at landet godtok Potsdam-erklæringens krav om betingelsesløs overgivelse til de allierte styrkene i andre verdenskrig. I 1952 fikk Japan full suverenitet over eget land igjen.

Japan har en lang og rik litteraturhistorie, som har gjennomgått store omveltinger. På 1800-tallet møtte den japanske litteraturen vestens romantradisjon, noe som kom til å gjøre sterkt inntrykk på mange japanske forfattere, men som også skapte en problemstilling knyttet til fortellerstemme – det japanske språket har nemlig ikke noe naturlig skille mellom første og tredje person. Dette førte til at pronomene kare (han) og kanojo (hun) begynte å bli alminnelige. Japan har to Nobelprisvinnere i litteratur, Kawabata Yasunari (1968) og Kenzaburo Oe (1994).

Når det gjelder den japanske samtidslitteraturen, er nok Haruki Murakami det mest kjente navnet, og flere av bøkene hans har blitt internasjonale bestselgere. Ellers er japansk samtidslitteratur særlig preget av kvinnelige forfatterstemmer. Mieko Kawakami ble en global sensasjon med boka “Pupper og egg”. Andre sterke stemmer er Yoko Ogawa, Sayaka Murata, Hiromi Kawakami, Yuko Tsushima, Banana Yoshimoto, Yoko Tawada og Hiromi Ito. Forfatterne skriver med skarp penn og forskjellig blikk, om alt fra den døgnåpne høyteknologiske byen som aldri sover, til plastikkoperasjoner og kvinnekropp. De skriver om familiestruktur, om økokatastrofen, om ensomhet, om sjamaner og fjellhekser.

California er den tredje største delstaten i USA, og grenser til Stillehavet i vest, Oregon i nord, Nevada og Arizona i øst og Mexico i sør. Langs kysten går en rekke fjellkjeder med høyder opp til 2000 moh., som betyr at nesten hele kystlinjen er preget av bratte fjellstup som går rett ned i stillehavet. Dette dramatiske landskapet kan du nyte fra bilvinduet mens du kjører langs California 1, USAs nest lengste riksvei.

Innenfor kystfjellene ligger den kaliforniske dal, som strekker seg fra Redding i nord og helt ned til Bakersfield i sør, og utgjør en særlig produktiv landbruksregion – faktisk produserer California mer enn halvparten av USAs frukt, grønnsaker og nøtter, og nær 90 % av landets vin! Elvene Sacramento i nord og San Joaquin i sør løper gjennom dalen og møtes i deltaet ved San Francisco. I denne byen finner du blant annet den legendariske bokhandelen City Lights, som ble hjem for Beat-poetene på 50-tallet. Det var også hit hippiene valfartet på 60-tallet, og hvor Harvey Milk kjempet for skeives rettigheter på 70-tallet.

Sør for San Francisco ligger Silicon Valley, hvor bl.a. Meta, Netflix, og Apple har sine hovedkontor. Be Siri sette på Pet Sounds av Beach Boys før du fortsetter sørover til Los Angeles, under palmene langs Sunset Boulevard og videre til Hollywood, hvor folk fra hele verden reiser for å oppfylle sine skuespillerdrømmer. Mange av dem har funnet trøst og mening i Scientologikirken, hvis “Mother Church” også ligger her.

Langs østsiden av California ligger Sierra Nevada, en fjellkjede som blant annet utgjør deler av Pacific Crest Trail. Resten av delstaten forsvinner inn i Mojave-ørkenen, men hvis du fortsetter helt ned til grensa mot Mexico kan du jo svippe innom Comic Con, verdens største tegneserefestival!

Karibia, kjent for sin blendende skjønnhet og rike kultur, består av mange øyer som strekker seg over Det karibiske hav. Øyer som Jamaica, Bahamas, Puerto Rico og Barbados byr på en unik blanding av hvite sandstrender, krystallklart vann og frodig vegetasjon.

Karibia har vært hjemsted for flere viktige politiske bevegelser med global innflytelse. Den haitiske revolusjonen førte til etableringen av verdens første svarte republikk, noe som inspirerte andre frigjøringsbevegelser og påvirket kampen mot kolonialisme og imperialisme globalt. Garveyisme, en politisk ideologi fra Karibia, inspirert av jamaicaneren Marcus Garvey, fremmet panafrikanisme og økonomisk selvstendighet for svarte samfunn. Garveys ideer har hatt en varig innflytelse på borgerrettighetsbevegelser, spesielt i USA, og på frigjøringskamper i Afrika. Den cubanske revolusjonen, ledet av Fidel Castro og Che Guevara, resulterte i en sosialistisk stat i Cuba. Denne revolusjonen hadde vidtrekkende konsekvenser, både for Cuba og globalt, og inspirerte revolusjonære bevegelser i Latin-Amerika og Afrika.

Karibia har en rik litterær tradisjon som reflekterer regionens komplekse historie og mangfoldige kultur. Karibiske forfattere utforsker ofte temaer som kolonialisme, identitet, diaspora og motstand, og gir dermed innsikt i regionens sosiale og politiske realiteter.

Republikken Chile er et langstrakt land på den vestlige kysten av Sør-Amerika. Landet ligger skvist mellom Stillehavet i vest og Andesfjellene i øst, og grenser til Argentina, Bolivia og Peru. Landet er 4300 km langt, men er bare 430 km på sitt bredeste. Klimaet varierer fra tørt og varmt i nord med Atacama-ørkenen, via middelhavsklima i sentrale Chile, til kjølig og vått klima i sør. Chile er rikt på skog, og har mange innsjøer, fjorder, isbreer, vulkaner og øyer, blant annet Påskeøya.

Før Spania koloniserte området i 1549, var det nordlige Chile styrt av Inkariket, mens Mapuchene holdt til i det sentrale og sørlige Chile. I dag utgjør urfolk 12,8 % av landets 17,6 millioner innbyggere. I 1818 erklærte landet sin uavhengighet fra Spania, og dette satte startskuddet for chilensk litteratur. Mot slutten av 1800-tallet oppsto Costumbrismo-bevegelsen som skildret lokal koloritt i de rurale delene av Chile. Etter andre verdenskrig, og som en reaksjon på den regionale litteraturen, oppsto den såkalte 1950-generasjonen som hentet inspirasjon fra nordamerikanske modernister og de russiske klassikerne, men de ble kritisert for sin manglende interesse for virkeligheten i landet.

Chile har to nobelprisvinnere i litteratur; Gabriela Mistral ble i 1945 den første søramerikaneren til å motta prisen, og Pablo Neruda i 1971. På denne tiden hadde den nyvalgte venstreorienterte presidenten Salvador Allende satt i gang omfattende økonomiske og sosiale reformer. To år senere, i 1973, ble Allende drept i et militærkupp ledet av generalen Augusto Pinochet på det som gjerne omtales som «the other 9/11». Kuppet innledet et 17 år langt brutalt og undertrykkende diktatur som sendte de fleste av Chiles forfattere i eksil. I kjølvannet av kuppet finner vi forfattere som Isabelle Allende og Roberto Bolaño, og særlig her i Norge har vi blitt kjent med Chile gjennom forfatterskapet til Pedro Carmona-Alvarez og dets skildringer av kultur, røtter og migrasjon.

Sør-Afrika er Afrikas sørligste land. Landet har en kystlinje på 2500 kilometer, der Atlanterhavet og Indiahavet møtes ved Kapp det gode håp-odden. På land grenser Sør-Afrika til Botswana, Lesotho (som dette landets eneste nabo!), Mosambik, Namibia, Eswatini og Zimbabwe. I likhet med landets befolkning på over 62 millioner og de tolv offisielle språkene, er også landets geografi svært kontrastfylt med blant annet fjellkjeder i nord, ørken i innlandet og i vest, frodig landskap i øst og lavland i sør. Landet har tre hovedsteder som har hvert sitt myndighetsområde: Pretoria (utøvende), Cape Town (lovgivende) og Bloemfontein (dømmende).

Den tidligere erkebiskopen Desmond Tutu etablerte begrepet «regnbuenasjonen» for å beskrive landet etter apartheid (1948-1994), da mange ulike folkegrupper med historiske røtter til samme landareal skulle bygge en felles nasjon sammen. Dette symboliserer også landets seksfargede flagg ved å kombinere flaggfargene til landets tidligere kolonimakter Nederland og Storbritannia (rødt, hvitt og blått) og ANC-partiet (svart, grønt, gult).

Landets historie og de store sosiale forskjellene er gjennomgående tema i mye av Sør-Afrikansk litteratur, og landet har et rikt litterært miljø. I juni 2006 ble den første internasjonale sørafrikanske bokmessen arrangert i Cape Town, og i år arrangerte universitetet i Durban litteraturfestivalen Time of the Writer for 27. gang, en festival som har samarbeidet med Bergen Internasjonale litteraturfestival. Nadine Gordimer (1991) og J.M. Coetzee (2003) er landets hittil eneste vinnere av Nobelprisen i litteratur.

Republikken Kenya ligger på østkysten i Afrika, og landskapet svinger mellom høye fjell og dype daler, store sjøer og hvite strender. I Kenyahøylandet finner vi lavadekker, vulkankjegler og Afrikas nest høyeste fjell (Mt. Kenya). I tillegg gjennomskjæres landet av Den store østafrikanske riftdalen, en 500-1200 meter dyp og 50-80 kilometer bred forsenkning. Rift Valley er et geologisk aktivt område med vulkaner, varme kilder og store saltsjøer. Turkanasjøen er til eksempel verdens største saltsjø, med en vulkansk øy midt i sjøen.

Kenyas befolkning kan deles inn i 40 til 70 ulike folkegrupper, hvor den største folkegruppen er Kikuyuene. Swahili er det nasjonale språket, men engelsk regnes også som et offisielt språk. Kenya har en lang og konfliktfylt avkolonialiseringshistorie, og etter andre verdenskrig kjempet Kenyas befolkning en blodig kamp mot den britiske kolonimakten. Opprøret eskalerte i årene 1952 til 1956, hvor britene erklærte unntakstilstand i Kenya og befolkningen ble utsatt for kollektiv avstraffelse og etnisk rensning. Et stort antall kenyanere ble internert til konsentrasjonsleirer og fangeleirer. Opprøret ble av britiske myndigheter kalt Mau Mau-opprøret (et ord som ikke finnes i noe Kenyansk språk).

I 1963 ble Kenya selvstendig, og kampen for selvstendighet er et viktig emne i kenyansk litteratur. Den kjente, kenyanske forfatteren Ngugi wa Thiong’o - som selv ble fengslet og drevet i eksil – skriver mye om problemene i Kenyas historie, politikk og samtid. Han har også stått i bresjen for å ta afrikanske språk inn i litteraturen, og har selv utgitt sine siste romaner på kikuyu. Den kenyanske litteraturen er en av de rikeste i det engelskspråklige Afrika, noe som blant annet skyldes et velutviklet forlagssystem der det fremste forlaget er East African Educational Publishers.

Algerie er Afrikas største land. Landet har en kystlinje ved Middelhavet i nord, mens nesten 4/5 av landarealet er dekket av Saharaørkenen. Mellom kyststripen og ørkenen går Atlasfjellene. Det har blitt funnet levninger fra menneskelig liv så langt tilbake i tid som 1,8 millioner år. Opp igjennom historien har landet vært okkupert av mange forskjellige styresmakter, deriblant Romerriket, ulike arabiske dynastier, og det Osmanske riket. I 1830 koloniserte Frankrike Algerie. I 1962 ble de selvstendige, etter en åtte år lang frigjøringskrig som krevde 1,5 millioner menneskeliv – dette regnes som den blodigste frigjøringskrigen i Afrika.

Røttene til nåtidens arabiskspråklige litteratur i Algerie ligger i årene etter første verdenskrig, da landets intellektuelle ble påvirket av Nahḍa-bevegelsen («kulturell oppsving») i Mashriq. Frem til frigjøringen fra Frankrike ble imidlertid nesten all skjønnlitteratur skrevet på fransk. Først etter 1962 gjenoppsto arabisk som litterært språk. Mange av særtrekkene ved Algeries litteratur har den fått fordi så mange forfattere tilhører den kabylske folkegruppen, eller fordi de på ulike andre måter representerer kulturer som hovedsakelig har sine røtter i det nordvestre Afrika og ikke i den arabiske verden.

Iran er en islamsk republikk sentralt plassert i Midtøsten. Topografisk sett er det et svært variert land, med fjellkjeder som omgir et høyplatå midt i landet, og lavland langs kyststripene. Det snakkes omkring 30 språk i Iran, og blant de nær 85 millioner menneskene som bor der finnes mange forskjellige etniske og religiøse grupper - noe som bidrar til en enorm kulturhistorie! 

Det vi i dag kjenner som Iran het tidligere Persia og har vært et av verdens største og mektigste riker. De eldste tegnene på liv er ca. 100 000 år gamle, og kommer fra grotter i Zargosfjellene. Siden den tid har mange store imperier både vokst frem og falt i området. 

 Den mest sentrale historiske begivenheten i vår tid er revolusjonen i 1979. Venstresiden og religiøse grupper gikk sammen om å styrte sjahen, og Ruhollah Khomeini ble deretter innsatt som ayatollah (åndelig leder). Det finnes et folkevalgt parlament og en folkevalgt president, men ayatollah har den øverste makten, og kontrollerer rettsvesenet, mediene, politiet og militæret. Den iranske revolusjonen og konsekvensene av den preger stadig litteraturen i dag. Iranske forfattere blir forfulgt, sensurert, fengslet, torturert og i verste fall drept for sine tekster, og mange lever i eksil, blant annet her i Norge.

Bosnia-Hercegovina ligger på Balkanhalvøya i sørøst-Europa, og grenser til Serbia, Montenegro, Kroatia og Adriaterhavet. Landet ligger sentralt i De dinariske alper, og landskapet er preget av store fjell og dype daler, og nesten halvparten av landarealet er dekket av skog.

Bosnia-Hercegovina var del av det Osmanske riket fra slutten av 1400-tallet og frem til 1878, da det ble okkupert av Østerrike-Ungarn. Etter første verdenskrig ble Bosnia en del av Jugoslavia. Da landet erklærte seg selvstendig i 1992 utløste det en blodig borgerkrig i regionen, som tok 100 000 liv og drev 2,5 millioner mennesker på flukt. Denne krigen er bakteppet i mye av litteraturen som har blitt utgitt siden, blant annet av Aleksandar Hemon og Saša Stanišić.

Som følge av borgerkrigen har flere forfattere endt opp i Norge, blant andre Bekim Sejranović og Bruno Jovanović. Sistnevnte ble nominert til Tarjei Vesaas Debutantpris for sin debutbok “Etter hvert vil øynene venne seg til mørket”. Bosnias mest kjente forfatter er nok imidlertid Ivo Andric, som står bak utgivelser som Broen over Drina og Konsulene, og som ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1961.