Forfatter Lisbeth Nilsen intervjues av Ida Nygaard.

«Til du blir snill» om oppvekst på barnehjem berører sterkt. Den sitter som et knyttneveslag i magen. Hvert ord i denne diktromanen er veid og vurdert. Man blir ikke mismodig av å lese den, fordi den handler om overlevelse. Man blir litt klokere og kan lære å se som et barn. Det handler om omsorgssvikt, overspising, overlevelse og livskraft.

Lisbeth Nilsen har bakgrunn som barnehjemsbarn, bibliotekar, bokhandler, oversetter, forlagsredaktør og forfatter av sakprosa og oppslagsverk. «Til du blir snill» er hennes første skjønnlitterære bok.

Hun har vært sterkt engasjert for tidligere barnehjemsbarns rettigheter etter avsløringene av omsorgssvikt og overgrep i Oslo kommunes barnevernsinstitusjoner 1954–1993. Boka bygger på hennes egne erfaringer fra barndom og oppvekst.

Boka er et litterært verk med linjer til en virkelighet. Ikke for å blottlegge det private, men for å belyse det allmenne. Dette er litteratur som er virkelig. Som er erfart, men frigjort. Håpet er at det vil oppleves som allment, universelt. Og at boka vil gi mennesker styrke i troen på at det gode kan overleve.

- - - - - -

Lisbeth Nilsens diktroman burde ha en plass på kommende barnevernspedagogers pensumliste i emnet «kunnskapsperspektiver i barnevern». Den viktigste kompetansen for folk som skal jobbe i barnevernet, er kanskje evnen til å se som et barn. Det er vanskelig å lære seg å se som et barn når en sjøl er blitt voksen. Men boka til Lisbeth Nilsen hjelper.

Kjersti Ericsson (i Klassekampen)

Nilsen skriver vidunderlig om et vrient, vanskelig og vondt tema: barn uten gode omsorgspersoner. Hva som skjer med et barn som får mat i stedet for trygghet, omsorg og kjærlighet? Boka er noe så spesielt som en krysning mellom dikt og roman, til forveksling likt et langdikt, men med romanens røde fortellertråd. Sjangerblandinga fungerer oppsiktsvekkende godt. Det er noe løveidsk over språket i boka, setningene er utpreget litterære, følger ikke hverdagsspråkets noter og regler, men finner sine egne veier. Boka lever i bevisstheta lenge etter endt lesing.

Joakim Tjøstheim (Litteraturviteren)