For tre år siden skapte debutant Priya Bains debatt da hun uttalte at anmeldere leste diktene hennes «inn i stereotype forestillinger om innvandrerfamilien». Hun spurte hvor interessante norske litteraturkritikeres lesninger blir når de gang på gang velger å sammenligne verkene til forfattere med ikke-vestlige røtter. Den gangen ble panelistene i en påfølgende samtale spurt: Er norsk litteraturkritikk for hvit?

I fjor meldte Danmarks diktkomet Amina Elmi at Weekendavis-anmeldelsen av de «sorgfulde» debutdiktene hennes var rasistisk: «Der findes nogle raciale biases. At man eftersøger et bestemt temperament fra en sort kvinde: at være flabet, aggressiv, fræk», sa poeten til avisen.

I arrangementsrekken «Hvor god er egentlig …?» har Kritikerlaget spurt kritikere hvor gode for eksempel Karl Ove Knausgård og Sally Rooney er. Denne gangen snur de arrangementskonseptet på hodet, og spør istedenfor to fremadstormende poeter fra hver sin side av Kattegat: Hvor god er egentlig majoritetskritikeren? I samtalen møter Bogforums debutantprisvinner Amina Elmi vår egen Vesaas-prisvinner M. Seppola Simonsen.

Samtalen ledes av litteraturkritiker Maria Olerud, som spør:

Hvilke redskaper mener disse to forfattere med minoritetserfaringer at anmeldere trenger i møte med tekstene deres?

Har egentlig kritikernes personlige erfaringer noe å si for hvordan de leser?

Hvordan ser samtalen om kritikk og mangfold ut i Danmark, sammenlignet med den i Norge?

Har situasjonen i Norge endret seg siden Bains’ utspill?

Er kritikerkompetansen ulik hva gjelder tekster som kommer fra forfattere som skriver fra skeive, kvenske eller ikke-hvite ståsteder?

Arrangementet er støttet av Kulturrådet og Stiftelsen Fritt Ord.