Hando og Kjendo er svært ulike. Den ene er lang, den andre kort, den ene blid, den andre trist. Men venner er de, og i denne boken går de søndagstur til stranden. Der bader og hviler de og spiller sjakk. Dessuten beundrer de en busk som står der, bare de to. Slik pleier søndagene å gå. Men det er ikke hver søndag at busken deres brenner. Denne boken går sine egne veier på flere måter. Den ettertenksomme og omstendelige tonen i fortellingen gir ettertrykk til skildringen av personene og forholdet dem imellom. Teksten dveler ved hendelsene på en måte som engasjerer på flere plan. Fortellingen er repeterende og muntlig, men med poetisk kraft til å omskape enkle hendelser til stoff for både tanker, følelser og estetisk innlevelse. Overtydeligheten i forholdet mellom tekst og bilde setter selve fortelleprosessen i forgrunnen. Den bibelske allusjonen binder ikke leserens tolkning, men bidrar til det åpne preget som kjennetegner fortellingen. I illustrasjonene tematiseres papirets stofflighet, og teknikkene som benyttes trer frem som prosesser. Naturlige sommerfugler og tørkede blomster står i skarp kontrast til de stilistiske figurene i tegningene, og bidrar ytterligere til den undring over virkeligheten, livet, vennskap og fortellinger som bærer boken og gjør den til en leseropplevelse utenom det vanlige. Gyldendal Tiden, 1999.