Knut G. Nustad ønsker i denne boken å vise at norsk utviklingshjelp har vært en integrert del av norsk sikkerhets- og utenrikspolitikk i årene etter den andre verdenskrigen. Utviklingshjelpen tok over for kolonitiden som en ny forestilling om forholdet mellom Vesten og resten av verden. I Norge skulle den forestillingen til dels virke som en positiv motvekt til Norges engasjement på vestmaktenes side i den kalde krigen. Forfatteren viser hvordan de ulike modellene for norsk utviklingshjelp konsekvent har fremstilt årsakene til fattigdom som interne i de fattige landene og som mulig å løse gjennom en målrettet inngripen utenfra. Norsk utviklingshjelp har derved produsert makteffekter gjennom å fortrenge forbindelser mellom global rikdom og fattigdom.