Roman basert på skuespiller François Berléands egen barndom. Når François er 11 år, drikker faren hans seg full en dag og sier at François er sønnen til "den usynlige mannen". François tror på den dårlige spøken, og synes først det er spennende, men så blir hans engstelig. Betyr det at han ikke er som de andre barna? Dette preger barndommen hans sterkt, noe som beskrives både med humor og tristesse