På begynnelsen av 1940-tallet delte en gruppe mennesker hus i Brooklyn.

Carson Mc Cullers, W.H.Auden, Benjamin Britten, Georg Davis, Gypsy Rose, Anais Nin, Klaus Mann, Paul og Jane Bowles var blant beboerne som dannet dette forfatter og kunstnerkolllektivet.

Det ble kalt February House fordi mange av de som bosatte seg her hadde fødselsdag i februar. Her var det både litterære diskusjoner og livlige fester som stod i fokus blant denne vennegjengen.

Kreativiteten og produktiviteten av litteratur og musikk ga positive utslag for flere.

Nye ideer til romaner, noveller, dikt og musikkstykker sprang ut fra dette fellesskapet.

Visens Venner var en norsk forening som eksisterte fra 1944 til 2007 og som hadde som formål å fremme visekunstens kår og anseelse.

Foreningen ble etablert i 1944 av Bjørn Mørck i samarbeid med Jens Gunderssen, Yukon Gjelseth, Thorbjørn Egner, Bjarne Berulfsen, Jacob Dybwad, Julius Hougen og Finn Faaborg, som et norsk svar på den svenske foreningen fra 1936.

Arkitekt Odd Brochmann var foreningens første formann. Andre kjente medlemmer var Alf Prøysen, Jakob Sande, Mimmi Thommessen, Bernt Heiberg, Odd Nansen og Frode Rinnan. Utover på 1960-tallet kom også Erik Bye, Hartvig Kiran, Geirr Tveitt, Alf Cranner, Ivar Medaas, Birgitte Grimstad og Otto Nielsen med.

Visens Venner er kanskje ukjent for mange, men foreningen var en kulturinstitusjon her i landet fra 1944 til 2007. Formålet var å dyrke og fremme den gode visen som kulturuttrykk. Foreningen ble opprettet i det siste krigsåret av viseglade venner som møttes for å synge (og skåle) sammen, blant dem Thorbjørn Egner, Jens Gunderssen og Bjarne Berulfsen. Etter hvert som flere ønsket å bli med ble det satt en grense på 29 medlemmer for å beholde det intime preget. Blant dem var både amatører og profesjonelle, men nye kandidater måtte inviteres inn og godkjennes av samtlige faste medlemmer.

Fra slutten av 50-tallet var konkurransen “Den lille vise” fast innslag i radioprogrammet Søndagsposten i NRK, som flere av Visens venner var knyttet til. De fleste lytterbidragene var tekster uten melodi, som kunne bli tonesatt av dyktige komponister. Mange av visene ble svært populære.

Medlemmer av foreningen utga sangbøkene som fikk navnene Den røde, Den blå og Den gule store viseboka, og som etter hvert fantes i mange norske hjem.

Visens venner øvde stor innflytelse på norsk musikkliv. Mange av våre mest kjente visesangere var medlemmer.

Visens Venner var også en del av et nordisk samarbeid på mange måter. Det fantes Visens Venner både i Danmark, Sverige og Finland. I de to siste landene finnes foreningene fremdeles.

Gå ikke glipp av introduksjonen til Visens venner! Vi inviterer til musikalsk kåseri ved den spellemannsprisvinnende visesangeren Jørn Simen Øverli 1. november.

Harlemrenessansen var en intellektuell, politisk og sosiologisk bevegelse som ville redefinere stereotypier og invitere til en større mentalitetsendring rundt klasse og rase.

Både litteratur- og musikkscenen i bybildet blomstret sammen under Harlemrenessansen. Poesien ble inspirert av jazzen, og kanskje ble også jazzen inspirert av poesien? På klubber som Savoy Ballroom, The Apollo Theater og Club Hot-Cha spilte Duke Ellington, Ella Fitzgerald, Count Basie, Billie Holiday og Bessie Smith. Forfatternavn som Nella Larsen, Zora Neal Hurston, Langston Hughes, Claude McKay og James Weldon Johnson skreiv noveller, poesi, romaner og dramatikk.

Her er det mye å velge mellom fra en rikholdig krets! Hva vil du låne med deg? Noter? En CD? En diktsamling? En biografi? En roman?

1966 ble et vendepunkt i norsk litteratur. En gruppe unge, de fleste var født rundt 1940, inntok studenttidsskriftet Profils redaksjon og forlangte fornyelse av litteraturkritikken og kritikerstanden. En av dem var poeten Jan Erik Vold fra Oslo, men den nye generasjonen studenter hadde også mange fra distriktene, så vestlendingene Tor Obrestad og Einar Økland ble også sentrale medlemmer i kretsen. Det samme ble Dag Solstad, Espen Haavardsholm, Eldrid Lunden og Liv Køltzow, alle kjenner vi i dag som veletablerte forfattere i moderne tid. Også mange andre var aktive i det som ble en møteplass for unge skrivende. Profil ble etter hvert også et tidsskrift for litteraturkritikk, nyskapende teater og til sist politisk agitasjon for ytterste venstresiden. Med tiden gikk mange fra kretsen over i forlag, presse og annen formidling, men var med og preget samfunnet videre, særlig på 1970- og 80-tallet.

Profil-kretsen representerte det moderne skiftet, den brøt med den psykologisk-realistiske skrivetradisjonen og den såkalte "borgerlige" roman, og erstattet den etter hvert med virkeligheten som dikt: dokumentarismen. Professor Jahn Thon, selv redaktør i Profil en periode, har i sin bok "Tidsskriftets forståelsesformer" gitt en meget bra beskrivelse av Profils historie.

Sylvia Beach var født og oppvokst i Baltimore og hadde en drøm om å åpne en bokhandel i Paris hvor hun kunne selge «gode engelske og amerikanske bøker».

Drømmen ble en realitet. En mandag morgen i november 1919 åpnet Sylvia Beach dørene til bokhandelen Shakespeare & Company. Bokhandelen som også fungerte som et bibliotek kom til å endre livene til angloamerikanske forfattere som levde i Paris. Og senere deres lesere.

I 1921 reiser Ernest Hemingway til Paris som utenrikskorrespondent for Toronto Daily Star. Han er på denne tiden en ukjent og upublisert amerikansk forfatter som har kjempet under første verdenskrig.

Hemingways møte med Sylvia Beach og hennes bokhandel åpner en helt ny verden for ham. Det er her han blir kjent med verdenslitteraturen og da spesielt de russiske forfatterne som Turgenjev og Tolstoj. Med uvurderlig hjelp fra Beach debuterte Hemingway i 1923 med samlingen Three Stories and Ten Poems.

Shakespeare & Company blir en hyllet bokhandel og litterær salong for engelske og amerikanske forfattere i Paris som James Joyce, F. Scott Fitzgerald, Gertrude Stein, Sherwood Anderson, Ezra Pound og så klart Hemingway.

Generasjonen av eksilforfattere i Paris som som vi alle kjenner og som Gertrude Stein kalte The lost generation.

Georg Brandes var mannen i midten, mellom alle sine venner og uvenner. Selv skrev han ikke skjønnlitteratur, men han var en kritiker som inspirerte forfattere i hele Norden til å skrive nytt: Moderne, realistisk og samfunnskritisk litteratur. Forelesningene han holdt i Christiania ga støtet til en fornying av den norske litteraturen, og formulerte et ønske om at litteraturen skulle sette problemer under debatt.

«Den romantiske bølges skandinavisme var tilbageskuende og dyrkede den fælles oldtid. Georg og hans bror, politikeren og avismanden Edvard Brandes, lancerede en progressiv skandinavisme som byggede på nogle fælles værdier og en dagsorden om, at man skulle lave en ny slags samfund i Skandinavien, som byggede på sekulære, liberale værdier. Det er de lykkedes med, det er i hvertfald den fortælling om Skandinavien, der lever videre, og som fik en ny betoning med udviklingen af velfærdsstaten. Ikke fordi de som sådan har noget at gøre med den, men selve den progressive fortælling om Skandinavien var de med til at udvikle.»

-Lasse Horne Kjældgaard, professor i dansk, Roskilde Universitet, Vagant 2019.

The Inklings var en gruppe menn som møttes og leste tekstene sine høyt for hverandre i Oxford på 1930 og 40-tallet. Gruppen var tilknyttet universitetet i Oxford, og i kjernen finner vi C. S. Lewis og J. R. R. Tolkien. Andre kjente navn som kan nevnes er Owen Barfield, Charles Williams og Christopher Tolkien. På det meste talte The Inklings opptil 19 medlemmer og de møttes så ofte som to ganger i uken, enten på puben The Eagle and Child (The Bird and Baby) eller hjemme hos Lewis.

Felles for alle medlemmene var at de var menn, briter, kristne og med en eller annen tilknytning til universitetet i Oxford. Den anerkjente krimdronningen Dorothy L. Sayers var også god venn med Lewis og flere av medlemmene, og deltok også på møter, men hun fikk ikke lov til å være offisielt medlem ettersom hun var kvinne. Dette har vi valgt å se glatt forbi i denne leseutfordringen, og vi har bestemt at hun er en ekte del av vennegjengen.

Blant verkene som ble diskutert på The Inklings lesesirkler var Ringenes herre. Gruppen satte fantastiske tekster høyt og må sies å ha vært essensiell for utviklingen av fantasy-genren slik vi kjenner den. Forfatternes verker har inspirert generasjoner med både forfattere og lesere.

Bloomsbury-gruppen var en innflytelsesrik gruppe britiske forfattere, intellektuelle, filosofer og kunstnere som i perioden 1904-1940 bodde, arbeidet eller studerte sammen nær Bloomsbury-kvarteret i London. Blant de mest kjente kjerne-medlemmene var Virginia Woolf, E. M. Forster, John Maynard Keynes og Lytton Strachey.

Livene og verkene til gruppens medlemmer viser felles trekk og innbyrdes likhet i tanker og holdninger. Dette har bakgrunn i innflytelsen til filosofen G.E. Moore og hans utsagn om at ens fremste objekter i livet er kjærlighet, skapelsen og behaget av estetiske erfaringer og søken etter kunnskap.

Spontanitet, intuisjon og tilfeldigheter som litterært credo. Utstrakt kritikk av det bestående, maktmisbruk og storsamfunnets hykleri. Lovpriser det kontrakulturelle, outsiderposisjonen og opposisjon. Eksperimenterer med rusmidler og østlig religion. Språket er direkte og konfronterende, ofte grovt og uskjønt, men alltid ektefølt. Henter mye av sin inspirasjon fra afroamerikansk jazz, der begrepet «beat» bl.a. betyr down and out, poor and exhausted, dead beat og beat up.

Beat er en av de korteste periodene i litteraturhistorien (ofte datert fra opplesningen av Howl i Six Gallery i 1955 til utgivelsen av Naked Lunch i 1969). Sterk tilknytning til forlaget- og den legendariske bokhandelen City Lights i San Fransisco. Beatpoetene har hatt en enorm påvirkning på populærkulturen, og spesielt på musikkhistorien med tilhengere som Bob Dylan, Patti Smith og Tom Waits.

Charlotte, Emily og Anne Brontë var søstre og forfattere til noen av den britiske litteraturens største klassikere. Blant de mest kjente verkene er Charlotte Brontës "Jane Eyre" og Emily Brontës "Stormfulle høyder". Anne Brontë skrev romanene Agnes Grey og Kvinnen på Whildfell hall, to bøker som også de regnes som klassikere.

De tre søstrene fortsetter å fascinere nye lesere og et nytt publikum, langt etter sin død og inn i våre dager. Deres tragiske skjebne, mystikken som omgir dem, mytologisering av livene deres vekker nysgjerrighet og får dagens lesere til å gjenoppdage verkene til søstrene igjen og igjen. Som leser trekkes man inn i bøkene, i miljøene, de ofte komplekse fortellerteknikkene og romankarakterenes hemmeligheter, forviklinger og begjær.

Søstrene Brontë føddes i Thornton i Yorkshire i England, Charlotte år 1816, Emily 1818 og Anne 1820. De vokste opp på en prestegård, da faren deres var prest, en barndom omgitt av død, begravelser og med utsikt over Yorkshires heier og byens kirkegård. Moren deres døde i tuberkulose når søstrene var små. De var opprinnelig en familie med til sammen seks barn. Tragisk nok døde også de to eldste søstrene i tuberkulose, kun 10 og 11 år gamle. Igjen i familien var faren deres, Patrick, morens søster som hjalp familien, og broren deres, Branwell.

Midt i de tragiske hendelsene rundt søstrene, virker det som om søsknene fant et sterkt felleskap i hverandre. Gjennom lek og fantasi utviklet de en felles barndomsverden. De fire søsknene begynte allerede som barn å skrive sammen. De fantaserte om en fiktiv verden, som de døpte til Kingdom of Angria and Gondal, med hovedstaden Glass Town. Det sies at denne fantasiverdenen deres begynte med at broren Branwell fikk 12 leketøysoldater i gave, og at søsknene begynte å tegne opp kart og skrive frem en fiktiv verden for de små soldatene.

Alle tre søstrene Brontë døde i ung alder. Emily og Anne møtte samme skjebne som moren og søstrene deres, i tuberkulose. Charlotte var i slutten av 30-årene alene igjen med faren sin. Hun giftet seg med en venn av faren, ble gravid, og døde i svangerskapskomplikasjoner.

Selv om de tre søstrene døde unge, lever de litterære verkene deres videre. Verkene og livene deres fortsetter å leses og tolkes igjen og igjen. I vår tid kan vi kanskje se de feministiske linjene og hvordan livsvilkårene til en kvinne må ha påvirket søstrenes virke og muligheter. Vi kan dykke ned i Brontë-universet og finne våre egne tolkninger, favoritt-karakterer og drømme om tåkete engelske landskap.

Paris, 1930-årene: Studenter fra Vest-Afrika og Karibien og svarte franskspråklige intellektuelle startet en litterær, kulturell og politisk bevegelse inspirert blant annet av den såkalte «Harlem-renessansen» i USA. Bevegelsens mål var en ny bevissthet om svart kultur og den ble kjent som «Négritude» da den kom først til uttrykk i La Revue du monde noir i 1932.

Négritude var en reaksjon mot kolonialisme, rasisme og assimileringspolitikk, og bevegelsen søkte å fremheve Afrikas egen kultur. De mest toneangivende i bevegelsen var Aimé Césaire fra Martinique og Léopold Sédar Senghor, Senegals første president. Négritude-bevegelsen har hatt stor innflytelse på postkolonial teori.

Få av Négritude-forfatterne er oversatt til norsk. Vi har derfor valgt å også inkludere verk av forfattere som har blitt inspirert av, og som på mange måter viderefører bevegelsens tanker.

Kom innom biblioteket for å få leseforslag for februar i vår utstilling!

I 1880 tallets Kristiania, samlet Stortingsstenografen Hans Jæger rundt seg en gruppe unge menn, og noen få kvinner. På det meste var de 20-30 personer, som på kafeer og hybler diskuterte politikk, kunst, moral og seksualitet. I kretsen rundt Jæger finner man kunstnere og forfattere som Garborg, Munch, Oda Lasson og Christian Krohg. Og biblioteksjefen på Deichman; Haakon Nyhuus.

Bohemene foretrakk individuell frihet framfor en sikker karriere. Samtidig hevdet de at mennesket ikke hadde fri vilje, men at den enkeltes liv ble bestemt av ytre omstendigheter. Man kunne derfor ikke fordømme mennesker det gikk dårlig med. Samfunnets skyggesider skulle løftes frem og avsløres i kunsten.

Kristianiabohemens opprør var et kulturelt oppgjør med en gammel livsstil. De vekket stor forargelse, og både Christian Krohg og Hans Jæger fikk sine bøker beslaglagt av myndighetene og ble tiltalt etter blasfemiparagrafen og bluferdighetsvernet i straffeloven. (Les mer her: https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/1559_kristiania-bohemene.html)

Kom innom biblioteket for å få leseforslag for januar i vår Kristianiabohem-utstilling!