1920-tallet blir gjerne omtalt som “de glade tjueårene” på grunn av den økonomiske oppsvingen som fant sted i mange vestlige land etter første verdenskrig, især USA. Norge var imidlertid ikke med på velstandsfesten – her til lands bar dette tiåret preg av økonomisk nedgang og arbeidsledighet. Skylden for den politiske ustabiliteten blir gjerne tilskrevet den omstridte “paripolitikken”, som i korte trekk var en streng deflasjonspolitikk som skulle styrke verdien av den nasjonale valutaen. Dette satte fart på arbeiderbevegelsen, og Bondepartiet og Arbeiderpartiet fikk en enorm oppslutning. Sistnevnte gikk fra å være et lite parti til å bli det største i landet.

Arbeiderklassens framvekst blir skildret i forfatteren Kristofer Uppdals ti-bindserie Dansen gjennom skuggeheimen, som han avsluttet i 1924. Andre toneangivende forfattere på denne tida var Rudolf Nilsen, og Johan Falkeberget, hvis mest kjente romanserie Christianus Sextus tar for seg gruvearbeidere i Røros. Arbeidernes levekår i Oslo ble også gjort rede for av Sagenes store sønn Oskar Braaten. 1920-tallet kan derfor beskrives som arbeiderlitteraturens tiår, både i litteraturen som ble skrevet, og forfatterne som skrev den.

1920-årene er også tiåret da Sigrid Undset utga trilogien om Kristin Lavransdatter (1920-1922), et signalverk i hennes forfatterskap som vant henne Nobelprisen i litteratur som første og hittil eneste norske kvinne! Det var også dette tiåret Norges store nasjonale hobby, nemlig påskekrimen, ble mer eller mindre oppfunnet med utgivelsen av Bergenstoget plyndret i nat! i 1923, ført i pennen av Nordahl Grieg og Nils Lie under pseudonymet Jonathan Jerv. Utgivelsen ble markedsført som en nyhetssak på avisenes forsider, noe som førte til at redaksjonene ble nedringt av bekymrede pårørende.

Nyrealisme var den store sjangeren på denne tida, men mot slutten av 1920-tallet ble psykoanalysen popularisert gjennom Sigmund Freud og Wilhelm Reich. En som lot seg inspirere var Cora Sandel, som ga ut første bind i trilogien om Alberte i 1926. En annen var Sigurd Hoel, som ga ut Syndere i sommersol året etter. Ved inngangen til 1930-tallet var den psykologiske romanen blitt hovedsjangeren i norsk litteratur, og det skal vi lære mer om neste måned. God lesing!

Vi vender tilbake til realismen, men i ny drakt denne gangen. Nyrealismen som preger disse årene i norsk litteraturhistorie, er samtidig framoverlent og bakoverlent. Den gamle bondekulturen står i konflikt med det moderne, kapitalistiske industrisamfunnets verdier og omgangsformer. Mens resten av Europa blir tatt med storm av den fremmedgjorte og eksperimentelle modernismen, ser dette ut til å gå oss hus forbi i Norge. Noe modernisme har vi jo, men det er i stor grad samfunnsromanene som råder og da gjerne ispekket en forherligelse av det gamle bondesamfunnet, og med brodd mot den nye tiden. I 1917 kommer Knut Hamsuns Markens Grøde ut, og Hamsun tildeles Nobelprisen i litteratur. I tillegg ser vi også at arbeiderlitteraturen gjør det stort. Et eksempel finner vi lokalt, her i Bydel Sagene, med Oskar Braatens skildringer av arbeiderklasselivet. Han slo igjennom i 1911 med utgivelsen av Ungen, som skildrer livet til ugifte mødre, barnløse kvinner og arbeiderjenter som kjemper for å beholde barna sine. Braaten skrev over 30 bøker, og tematiseringen av arbeiderklasselivet stod sentralt i hele forfatterskapet.

I denne tidsperioden utgis også flere forfattere fra ulike deler av landets kriker og kroker. Vi ser en større bredde i litteraturens sosiale og geografiske felt enn tidligere perioders diktning. Vi har blant annet Matti Aikio fra Finnmark, Regine Normann fra Nordland, Kristofer Uppdal fra Trøndelag og Gabriel Scott fra Sørlandet. I 1912 blir den første samiskspråklige romanen - Anders Larsens Beaivi-álgu (Daggry) - utgitt.

Fra starten av 1900-tallet ser vi også at leseferdighetene og bokmarkedet øker, og dette skal underholdningslitteraturen ha stor ære for. Rudolf Muus skrev mange (og lange!) bøker, og var blant Norges mest leste forfattere i denne perioden. Flere av bøkene ble utgitt som føljetonger og utgitt under pseudonym (Rudolf Muus bruke mer enn femti forskjellige navn). En annen populær forfatter var Sven Elvestad. Han utga over 100 detektivfortellinger under pseudonymet Stein Riverton, som senere har gitt navn til Rivertonprisen som i dag deles ut årlig for årets beste norske krim.

Februar har kommet og vi stiller klokka til tidsperioden 1875-1905. Nå er det veldig mye som skjer! Fra 1975 ser vi en endring i de litterære tendensene, og den kjente litteraturkritikeren Georg Brandes kårer perioden til det moderne gjennombrudd. I den dramatiske og episke diktningen fra 1870- og 1880-årene, ser vi at litteraturen tar tak i høyaktuelle samtidsproblematikker. Samfunnet og dets problemer settes under lupen, og 1880-årene blir den realistiske samtidsromanens storhetstid. Naturalismen får også sitt inntog i litteraturen. Det deterministiske menneskesynet viser seg i litteraturen fra forfattere som Amalie Skram, Jonas Lie og Hans Jæger. Her skildres menneskets liv som styrt av arv og miljø, underlagt nådeløse samfunnsforhold. Virkeligheten blir nå gjerne skildret nærmest fotografisk, med stor vekt på detaljer.

Selv om realismen og naturalismen fortsetter å prege litteraturen, ser vi i 1890-årene en reaksjon på det foregående positivistiske menneskesynet. Med nyromantikken tar litteraturen en mer subjektiv og innadvendt vending, og det skapes mer plass for mystikk, nyreligiøsitet og dekadanse. Knut Hamsun tar blant annet et stort oppgjør med 1880-årenes litteratur, når han setter menneskets sammensatte sjeleliv på agendaen. Romanen Sult (1890) markerer et vendepunkt, som både i tematikk, menneskebilde og litterær teknikk foregriper 1900-tallets modernisme.  

Lyrikken får også større betydning i 1890-årene, og kan også sies å gå igjennom et moderne gjennombrud. Obstfelder regnes gjerne for den første moderne lyriker i Norge, med frie vers og fremmedgjøringstematikk. Heimstadsdiktningen er også viktig å nevne, for bygdelivsskildringer fra forfatterenes hjemsted blir en populær inspirasjonskilde for flere forfattere. Sist, men ikke minst, kan vi også nevne at 1890-årene er den første gullalderen i norsk barnelitteratur! 

Tidsmaskinen plasserer oss i tiden mellom 1850 og 1875. Vi befinner oss midt i det industrielle gjennombruddet og fremveksten av det moderne Norge. Rundt oss ser vi nye produksjonsmetoder og fabrikker. Norges første jernbane åpner i 1954 og denne perioden er også en gullalder for norsk skipsfart. På grunn av en generell befolkningsvekst begynner folk å flytte mer på seg, Christiania vokser som storby og mange forlater også landet med den store folkevandringen til USA. Mellom 1866 og 1873 flytter omtrent 111 000 nordmenn over Atlanteren.

Litteraturen er fremdeles preget av en identitetssøken etter norske særtrekk i etterkant av unionen med Danmark. I 1850-årene råder nasjonalromantikken fremdeles, og i kulturen fremheves norsk natur, eventyr og folkelige kulturtradisjoner. Samtidig vokser en ny forfattergenerasjon frem, og etter hvert slår de sprekker i den nasjonalromantiske idyllen. Med store navn - som Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson og Camilla Collett – kommer vi tettere på bønder og alminnelige menneskers liv og tanker. Nå kommer hverdagen og hverdagsmennesket mer i fokus enn vi tidligere har sett i norsk litteratur. I denne perioden begynner også prosaen og dramatikken å konkurrere med poesien som dominerende sjanger.

Vi ser også at kvinner så smått begynner å få tilgang til litteraturens verden. Mellom 1850 og 1875 debuterer 13 kvinnelige forfattere. Danske Magdalene Thoresen er et viktig navn i det norske litteraturmiljøet og Camilla Collett er en pioner i norsk kvinnebevegelse.

Til sist skal vi heller ikke glemme at Ivar Aasens “Prøver af Landsmaalet i Norge” utkommer i 1853, og med dette setter han startskuddet for nynorsken. A. O. Vinje er en av de første dikterne til å skrive på det nye landsmålet.