Hvordan vil du selv beskrive “Plutselig”?

Jeg og Helena mistet en forelder i tenårene. Plutselig ble livet vårt snudd opp ned. Og vi ble tidlig tvunget til å få helt nye perspektiver rundt døden og livet. “Plutselig” er en bok med samlinger av tanker, følelser og historier om ung sorg. Den er et kjærlighetsbrev til både de som har mistet, til de som kjenner noen som har mistet og ikke vet hvordan de skal være der for personen og til hvem nå enn som vil lære om hvordan to sorgprosesser kan se ut som. Den handler om hvordan sorg kan føles ensidig og håpløs, veien videre, hva sorg har lært oss, og den har forslag basert på våre egne erfaringer om ting du kan gjøre for deg selv og andre i sorg. "Plutselig" er hjertet vårt brettet ut i blekk og vi håper den kan bety noe for andre.

Hva fikk dere til å gå i gang med boka?

Vi begge har sett at det er mange bøker om sorg fra et fagperspektiv, som er utrolig viktig det også, men vi begge følte vi ikke så så mange bøker om personlige historier rundt sorg, og i hvert fall ikke fra et ungt perspektiv. Vi hadde lyst til å skrive boken vi selv ønsket vi hadde da vi var på det verste i sorgen. Vi hadde lyst til at andre kunne forhåpentligvis relatere og føle seg mindre alene. Boken er designet sånn at man kan lese den i litt tilfeldig rekkefølge og kanskje lese temaer du syns er relevant akkurat da. For oss var det viktig å lage en bok som var lett overkommelig å lese, for hvis du går igjennom noe vanskelig har du kanskje ikke kapasitet til å lese en bok med 500 sider med komplisert språk. Vi begge har følt på hvor usnakket og misforstått sorg er. Hvordan så mange vil unngå å snakke om noe så ukomfortabelt og stort som sorg, når det er en del av vår hverdag. Vi hadde lyst til å skrive den for å forhåpentligvis kunne ufarliggjøre temaer som sorg og mental helse. Sorg er en del av å være menneske og vi skulle ønske at det ble mer snakket om og at andre turte mer å spørre. Jeg og Helena ble hverandres sorgvenner og vi hadde så mange fine samtaler om sorg. Vi fikk fort ideen om at vi hadde lyst til å putte samtalene våre i en bok som forhåpentligvis kunne være som en slags sorgvenn til andre som kanskje ikke har den type støtten.

Fikk du selv noen overraskelser i arbeidet med denne boka?

Jeg visste at en sånn bok ville bli et utrolig stort prosjekt, men det ble mye vanskeligere enn jeg hadde trodd. Det var en utfordrende bok å skrive nettopp fordi det er så personlig. Det var mye tårer og krefter som gikk inn i arbeidet. Noen dager var for tunge til å klare å skrive noe. Prosessen var vond, men samtidig lindrende. Jeg føler at skriveprosessen ga meg helt nye refleksjoner som jeg ikke hadde forventet. Å skrive blant annet hjalp meg med å akseptere mer at jeg ikke fikk gi julegaven min til pappa. Som var en stor vanskelig del av min egen sorgprosess som jeg aldri trodde jeg skulle klare å komme meg igjennom. Jeg vokste veldig mye av skriveprosessen og lærte masse om hvordan jeg kunne bli en bedre skribent.

Hva er det beste ved å skrive og hva er det verste ved å skrive?

Noe av det beste med å skrive er å sette ord på alt det kaotiske og abstrakte som kan foregå i hodet. Alle de snirklende tankene kan gå i en rett linje på papiret og man kan forstå seg selv bedre. Det kan være vanskelig å sette ord på ting, men skriving kan hjelpe. Jeg er kunstner og jeg føler meg som en eksplosjon av tanker og følelser, og jeg elsker å utrykke meg selv på mange forskjellige måter. Det verste med å skrive er kanskje at det er så vanskelig å vite når man skal gi slipp og når man skal bestemme at man er ferdig. Jeg føler at man får bare lyst til å pirke og gå fram og tilbake på ting for alltid.

Hva er du mest redd for at en kritiker skal si om boken deres?

Det er skummelt å rive en del av seg selv ut og dele det med verden i håp om at det blir godt tatt imot. Jeg har alltid lyst til være åpen for læring og kunne forbedre meg, men jeg tror kanskje det jeg er mest redd for å høre er at noen ikke fikk noe ut av det. Jeg håper bare at boka kan nå ut til de rette menneskene og at de forhåpentligvis kan føle omsorgen og følelsene våre på sidene.

Hvis livet ditt var en roman, hvordan ville romanen åpnet?

Jeg føler at dette er et spørsmål jeg kunne tenke på i flere år. Jeg aner virkelig ikke. Jeg tror kanskje jeg må leve litt mer liv før jeg kan tenke over hvordan en roman om livet mitt ville ha startet.

Fortell om en bok som har vært spesielt viktig i ditt liv, og hvorfor denne boka ble så viktig:

For å være ærlig så er jeg ikke den beste på å lese masse lange bøker selv. Men jeg leser mye tegneserier og diktbøker da. Jeg tror en diktbok som har vært spesielt viktig for meg er Dorothy Parker - “Complete poems”. Hun er favorittdikteren min og flere av hennes dikt har endret livet mitt for alltid. Favorittdiktet mitt noensinne er "Indian Summer" av henne, som jeg kan sitere utenat. For meg handler det diktet veldig om å ha motet til å tørre å være seg selv. Å ikke begrense deg selv eller bruke energien din på mennesker som forventer at du skal være noen andre, men heller finne mennesker som aksepterer deg for akkurat den du er. Jeg fant det diktet i en tid jeg skikkelig trengte å høre noe sånt. For meg er det et dikt jeg alltid bærer med meg i hjertet. Jeg har ofte tatt opp den boken med kjente og bedt dem om å lese dikt høyt for meg sånn at vi kan analysere dem sammen. Så mange gode samtaler har kommet ut av det. Det er så spennende hvordan mange kan tolke samme dikt på så forskjellige måter. Jeg har også tegnet til flere av diktene hennes i eksemplaret jeg har. Så for meg har den boken mye gode minner og betyr masse for meg. Jeg kan lese diktene hennes om og om igjen på forskjellige tidspunkt i livet mitt og få noe nytt ut av det hver gang.

Hva leser du akkurat nå?

Jeg startet nettopp på mangaserien "Nana".