“Chiquitita” er nominert til Bibliotekets litteraturpris! Hvordan vil du selv beskrive boka?

Boken er et intimt erindringsarbeid, en nødvendig pendling mellom et livs tider og faser. Det er en bok om hvordan og hvorfor man stadig beveger seg mellom disse punktene for å finne ro, kanskje, eller trøst.

Hva fikk deg til å gå i gang med “Chiquitita” ?

Noen dikt som ikke lenger ville være dikt ga meg Marisol, den 8 år gamle jenta i boken. Hennes stemme ville fortelle, og da kan man som forfatter bare gjøre én ting; å trekke seg tilbake og høre etter.

Hva er det beste ved å skrive og hva er det verste ved å skrive?

Det beste er å være veldig til stede og veldig fraværende samtidig; det finnes et punkt i arbeidet som er mystisk, nesten, da man verken er her eller der, seg selv eller noen andre. Det verste? Nei. Det er ikke noe dårlig ved dette. Man kan bruke skrivingen akkurat som man vil, til akkurat det man vil.

Fortell om en bok som har vært spesielt viktig i ditt liv, og hvorfor denne boka ble så viktig:

Leonard Cohens “The Energy of Slaves” – fordi den viste meg at poesi ikke trengte å være vakker eller handle om pene ting.

Hvis livet ditt var en roman, hvordan ville romanen åpnet?

Lenge gikk han sent til sengs.

Hva er du mest redd for at en kritiker skal si om boken din?

Jeg er redd for veldig mange ting, men for hva kritikere måtte si eller ikke si? Nei, det er jeg ikke redd for. Jeg respekterer kritikere, og mener kritikken er essensiell. At lesing på et visst nivå, er essensielt. Men jeg er redd for andre ting enn kritikere.

Hvilken rolle spiller biblioteket i ditt liv?

En enorm rolle. Min store drøm da jeg var ung – lenge før jeg skrev – var å ha et bibliotek; jeg flyttet fra Oslo til Bergen med en banankasse med kanskje 25 bøker, satte dem opp inntil veggen under vinduet (fordi jeg ikke hadde bokhyller) og så på bøkene og snakket til bøkene som om de var sovende valper og lovet dem en haug med søsken og et langt trygt liv blant gitarer og plater og de ekte hundene som levde og døde og levde igjen. Og her sitter vi, alle sammen.

Hva leser du akkurat nå?

Kjersti Annesdatter Skomsvold. Bøkene hennes liker jeg veldig godt. Hun er en forfatter som skriver for å overleve, slik jeg ser det. Man kan ikke bruke livet på å lese tullball, det går ikke. Det må være på ordentlig. Trenger ikke å være perfekt eller virtuost, ikke en gang originalt. Men skikkelig. Og Skomsvold er en skikkelig forfatter, en som ikke klarer å la være.