Hvordan vil du selv beskrive «Naturparadokset – om naturen vi mister og om hvordan vi kan få den tilbake»?

«Naturparadokset» er et forsøk på å forstå systemet bak naturtapet – forvaltningen, politikken, interessekonfliktene og de små og store habilitetsutfordringene som til sammen utgjør en vev vi alle er en del av. Boken undersøker det store gapet mellom våre gode intensjoner og den faktiske praksisen i arealbruken vår. Et av målene med boken var å ta leseren med ut. Rammefortellingene er derfor bygget rundt turer og møter med mennesker som på ulike måter står midt i disse prosessene. Jeg tar leseren med til Rauland for å se på hyttebyggingen som brer seg, til Follsjøskogen for å fortelle om flatehogst, til Sørøya og de hellige fjellene i Finnmark hvor arealkampene nå står som sterkest med elektrifiseringen av Melkøya, til Hardangervidda for å fortelle om villreinens skjebne – og til Finnskogen, der jeg møter ulvejegere, aktivister og SNO under ulvejakten. Slik forsøker jeg å nærme meg naturtapet både som et systemproblem og som en fortelling om mennesket i naturen – og naturen i oss.

Hva fikk deg til å gå i gang med Naturparadoks-prosjektet? 

I 2021 ledet jeg graveprosjektet Hytteparadokset, der vi forsøkte å forstå hva hyttebyggingen gjør med lokalsamfunnene våre. Da prosjektet var over, satt jeg igjen med flere spørsmål. Jeg hadde sett hvordan naturen forsvinner – ikke av vond vilje, men gjennom gode intensjoner, økonomiske interesser og komplekse systemer som veves sammen på måter som gjør naturvern og endring vanskelig. Hyttebygging står for om lag en fjerdedel av det norske naturtapet, så det er en betydelig del av bildet. Men historien om hyttene er bare én tråd i et større mønster. Naturparadokset vokste fram av ønsket om å se helheten – å forstå hvordan vi, som samfunn og som enkeltmennesker, kan elske naturen, og likevel være med på å endre den bort.

Fikk du selv noen overraskelser i arbeidet med denne boka?

Jeg fikk den samme overraskelsen som mange andre sikkert har kjent på etter Oppsynsmannen og NRKs avsløringer om naturtap: Jeg trodde vi hadde et system som sikret ivaretakelsen av naturverdier – at lokaldemokrati, lover, planer og forvaltning fungerte slik de var ment å gjøre. Det var en overraskelse å oppdage at det ofte ikke er tilfelle.

Hva er det beste ved å skrive og hva er det verste ved å skrive? 

Jeg er nysgjerrig og liker å fordype meg – fortelle historier, møte mennesker og se sammenhenger. Det beste med å skrive er nettopp den prosessen, å få gå i dybden, lete etter mening og se hvordan stoffet gradvis tar form. Om det er noe som er vanskelig med å skrive, så må det være at det krever ro og stillesitting. Jeg er et aktivt menneske som liker å være i bevegelse, så det blir mange små avbrekk for å komme meg ut.

Er det ei bok, eller noen bøker som har vært spesielt viktige i ditt liv?

En av de første bøkene jeg husker, og som gjorde meg glad i å lese, er barneboken “I morgentåkedalen” av Jan Deberitz. Den handler om mosetussene – små, forsiktige vesener som bor i en dal og elsker sopp. En natt drømmer Morkel Mosetuss om en kjempesopp langt ute i dalen, og legger ut på reise selv om vennene hans advarer mot den fryktede Grumleren. Det var en av barndommens bøker som tente fantasien – og også lysten til å fortelle historier selv.

Hvis livet ditt var en roman, hvordan ville romanen åpnet?  

Hvis livet mitt var en roman, ville den trolig begynt et sted ute – på fjellet eller på vidda, i bevegelse. Men kanskje er livet mitt mer egnet som sakprosa – ingen store plott, bare retninger. Virkelighet, erfaringer og valg som først får mening i ettertid. Et forsøk på å forstå, å leve enkelt, og drømme stort nok til å miste pusten litt underveis.

Hva var du mest redd for at kritikerne skulle si om “Naturparadokset“?

Jeg gikk inn i tematikk som er både betent og kompleks – arealforvaltning, skogbruk, det grønne skiftet, rovdyr og mye mer. Jeg visste at jeg ikke kunne tillate meg en eneste slurvefeil på de drøyt fire hundre sidene – det ville svekket troverdigheten. Derfor brukte jeg mye tid på research og faktasjekking. Det handlet om å kunne stå trygt i stoffet uten å være redd for å bli tatt på noe.

Hva leser du akkurat nå?

Jeg er i gang med min neste bok, og driver derfor mye research knyttet til vårt forhold til naturen. Akkurat nå leser jeg “Becoming Animal” av David Abram, “Stillhetens økologi” av Erland Kiøsterud og “Granskogsfolk” av David Thurfjell.