Månedens opplesere og bøker:

Anne Oterholm: Avdrift

Kjersti Anfinnsen: Dødsverk

Leif Høghaug: Jonas Gahr Støre – eit dikt

Kjersti Bronken Senderud: Nettenes hage

Det blir servering. Biblioteket holder åpent til klokka ti.

Forfatterne er støttet av Norsk kulturråd.

Velkommen!

*

Anne Oterholm (f. 1964), debuterte med romanen Ikke noe annet enn det du vil i 1995. I år er hun aktuell med oversettelsen av Leslie Kaplans bok Søndagsmorderen (H//O//F), og romanen Avdrift, som hun skal lese fra hos oss. Romanen er lagt i munnen på en rik, ensom og søvnløs mann i et stort tomt hus i Austin, Texas. «Oterholm er ein forfattar som er uvanleg konsekvent i den litterære tilnærminga si», skriver Merete Røsvik i sin anmeldelse i Klassekampen, og «[s]om tidlegare er lesaren prisgitt synsvinkelen og sjølvforståinga til hovudpersonen, og Steve er ein mann det er vanskeleg å sympatisere med.»

Kjersti Anfinnsen (f. 1975), debuterte med romanen Det var grønt i 2012. Årets roman, Dødsverk (Kolon), er tredje bok i trilogien om den pensjonerte hjernekirurgen Birgitte Solheim, «som utsier sine siste sukk fra et sted i mørket». De to første bøkene i trilogien er solgt til 13 land og har fått flere litterære priser. «Et brutalt portrett av livets slutt» kalte Janneken Øverland boken i Klassekampen nå på lørdag.

Leif Høghaug (f. 1974), debuterte med dktsamlingen Fama i 2012. Siden har han gitt ut en rekke, språklig egenrådige bøker, ofte skrevet på hadelanddialekt. Årets bok, med tittelen Jonas Gahr Støre. Et dikt (Samlaget), kaller han selv «ein dråpe i havet», men, som forlaget skriver: «som kjent kan ein drope vera nok til å endra eit heilskapsinntrykk, og han meiner at diktinga må insistera på at den språklege framstillinga av politikkens sanning ikkje eine og åleine er ei sak for the usual suspects, som politikarane sjølve, journalistar og ymse kommentatorar. Kanskje er det nettopp gjennom diktarspråket me kan dana grunnlaget for ein ny og framtidsretta samtale»

Kjersti Bronken Senderud (f. 1971) debuterte med diktsamlingen Fremdeles i 1997. «I bøkene sine knytter Bronken Senderud det himmelhøye til det jordnære, det spirituelle og religiøse til det verdslige, urbane, kroppslige. Det handler om tilstedeværelse, om å lytte seg frem.» Selv vil vi legge til at hvem eller hva som snakker i Nettenes hage er uklart. Det er blant annet hagen, et hjerte, natten, en hest og et jeg. Måten disse ulike utsagnsposisjonene flettes sammen på er besnærende og, mener vi, er et forsøk på å gestalte en ikke-menneskelig tale som faktisk fungerer, godt.