Vi fortsetter høstens poesiserie, og beveger oss mot vannet, mot havet og innsjøene. Vannet er et både velkjent og ukjent element, og kan på samme tid både gi og ta liv.

Vi har invitert poetene Silje Linge Haaland, Jonathan August Lengali og Anngjerd Rustand. De tre poetene har på forskjellig vis skrevet om vannet; om dryppende vann i gamle vannrør, og om havet, det som er eldre enn oss og binder oss sammen.

Diktene i "Den løseste delen av verden" av Silje Linge Haaland åpner med et strandløst hav. Vi befinner oss i verdens gjørme, i et økosystem hvor vi står i gjeld til omgivelsene. Haaland skriver frem volden og omsorgen vi kommer fra, hvor vi må bære hverandres barn for å overleve. Her er vannet det elementet som skyller gjennom alt og lar oss gjenoppstå hver dag.

I "Om gay seterdrift" av Jonathan August Lengali møter vi et dikterjeg som etter et kjærlighetsbrudd har flyttet ut på landet, til et småbruk i Nissedal, etterlatt med et halvt hjerte og som leter etter et helt eget sted i tilværelsen. Vi møter skeiv kjærlighet, fra den berusende forelskelsen til den ulykkelig kjærligheten. Det er ikke nok vann på gården, det er ikke innlagt vann i huset, rørene drypper og jeget drikker vann fra innsjøen. Vannet blir ikke bare metafor, men nødvendighet. I spennet mellom kjærligheten til alt som vokser, kjærlighetssorgen og utfordringene med det gamle småbruket, oppstår et sårbart, lengtende og søkende dikterjeg.

"Umiskjennelig hennes" av Anngjerd Rustand, er en diktsamling som både forteller om å bli mor, og å miste en mor. Vi møter en mor som selv mister alt; hukommelsen, kroppen og språket. I selve morskapet trekkes linjer til evolusjonen, vi beveger oss millioner år tilbake i tid, en tid før det fantes hjerter, øyne og armer. Diktene plaserer seg et sted utenfor tiden, i en tett tareskog hvor alt kan skje. Her, under vann, står en mor i en lysning og baker brød. Hvor dypt kan jeg dykke? spør dikterjeget.