Ettersom Corgan mumler over både klimpring og drønnende gitarriff som et Dylansk fremmedlegeme, ser jeg hvordan sårbarhet og sinne krysser stier. Det finnes få sangtitler som kombinert og hver for seg vekker et så stort mylder i meg, og totalt har jeg gjennom lyttingen opplevd både uttømming og oppladning. Siamesiske drømmer!