Oppsiktsvekkende åpent og direkte, skrevet med en forbløffende humor og selvironi forteller Randi Magnussen historien om sitt liv. Fortellingen er fri for selvmedlidenhet, men uten å underslå angsten og fortvilelsen i en schizofren verden. Veien fra barndommens trygge omgivelser til innleggelse på psykiatrisk sykehus beskrives tett på, og leseren sitter igjen med en følelse av grunnleggende usikkerhet. Hva er fortellerens subjektive oppfatninger, og hva er fundert i virkeligheten?