Trond Henriksen vokste opp i et røft miljø på Oslos østkant, og kom tidlig på kant med loven. Som gutt fant han seg bedre til rette i gjengen på Østbanen enn i klasserommet. Han ble arrestert første gang før han hadde nådd den kriminelle lavalderen på 14 år. Livet hans skulle bli dominert av alvorlig kriminalitet, lange fengselsstraffer og en stadig tyngre avhengighet av heroin. Veien tilbake til samfunnet fant han gjennom rehabiliteringsprosjektet Stifinner'n i regi av fengselsvesenet og Tyrilistiftelsen, noe som ble dokumentert i filmen Store gutter gråter ikke. Etter flere tilbakefall er Trond nå rusfri, jobber som programleder ved en nærradiostasjon og har blitt en profilert skikkelse i hjembyen. I denne nådeløse selvbiografien kaller han på både latter og gråt, og gir håp til andre som er langt nede. Omtalen er utarbeidet av Biblioteksentralen.