Teatret betyr noe for seg selv innenfor Østerrikes kultur. Fra begynnelsen av var teatret Wiens form for kultur. Riktignok ble det ikke skrevet for å leses, men for å oppleves fra scenen. Det var med andre ord en ekte sosial litteratur, som måtte overværes i fellesskap i teateret. Først var det jesuitt-teateret, som på 1500-1600-tallet utviklet det anskuelige (språket, latin ? ble jo forstått av de færreste). Deretter kom den berømte Alt-Wiener Volkskomödie, som kombinerte det anskuelige med det hørbare, dvs tysk språk. Til slutt endte wienerteateret i diktningens verden med et stort antall dramatikere som Grillparzer, Hofmannsthal, Schnitzler o.a. Denne boken inneholder fire klassiske teaterstykker fra det 19. og 20. århundre: ?Sapfo" av Franz Grillparzer (1791-1872), "Åndekongens diamant" av Ferdinand Raimund (1790-1836), "Kvinnen i vinduet" og "Kvinnen uten skygge? av Hugo von Hofmannsthal (1874-1929). Oversatt og gjendiktet av Kåre Langvik-Johannessen.