I forordet argumenterer forfatteren for sitt syn om at Asbjørnsens og Moes skriftlige redningsaksjon av folkeeventyrene faktisk drepte improvisasjonen og variantene som rådet i fortellertradisjonen. De skriftlige gjenfortellingene har blitt sett på som de eneste "riktige", mens en forteller må kunne framføre eventyr på sin måte og med sine egne knep og kunstgrep om det skal bli levende. I disse tre eventyrene, i skuespills form, møter leserne snilleog slemme troll, klønete hekser, tapre jenter, udugelige generaler, nye eventyrskikkelser som dragefjertere, men også kjente som Frikk med fela. Bringsværd øser av eventyrtradisjonens kilder, men dikter friskt, morsomt og dyktig etter eget hode og utfra tid og sted. I alle skuespillene inngår sangsom et viktig element, men hvor finner en notene? Replikkene sitter godt, og de mange innslagene i verseform har god rytme og vellykka rim. Å framføre disse eventyrspillene krever en større oppsetning, men de er godt egnet til høgtlesing. (Annoteringen er utarbeidet av Statens bibliotektilsyns rådgivende utvalg for barne- og ungdomslitteratur).