Jan Inge Sørbø bruker historia om den siste tida til sin eigen far for å reflektere over kva for eit ansvar vi har for å ta oss av gamle menneske som har mista talen og minnet, men ikkje menneskeverdet. Han bruker religion og filosofi som grunnlag for kloke betraktningar om sorgarbeid og kva foreldra våre betyr for oss når dei blir borte.