Henrik Ibsen blir ofte omtalt som den fremste representanten for det moderne gjennombrudd i Norden. Det komiske ved hans diktning har vært mindre omtalt, men er likevel ikke fraværende, verken hos Ibsen selv eller i Ibsen-forskningen. I denne boken ser Ståle Dingstad på forutsetningene for Ibsens dramatikk, og plasserer ham som en komedieskriver i tradisjonen etter Ludvig Holberg. Dingstad skriver blant annet at Ibsens verker kan sies å skyve interessen, kvaliteten og prestisjen fra vers til prosa, fra det historiske til det samtidige, fra det tragiske til det komiske.