I selvpåført ensomhet i Paris, dit Strindberg flyttet i 1894, hvor han beskjeftiget seg med vitenskapelige eksperimenter og mystisisme, okkultisme og alkymistiske oppfinnerdrømmer, skiver han seg i dagboks form ut av naturalismen og inn i en mer jeg-fiksert ekspresjonisme som vi kjenner fra bl.a. Hamsuns "Sult". Mer ekstatisk og selvsentrert enn noen gang, drevet nesten til vanvidd av skyldfølelse, dødsangst og metafysisk hypokonderi, leter han i parisergatene etter et system i galskapen. Arne Melberg har skrevet et etterord. Omtalen er utarbeidet av Biblioteksentralen.