Jeg-personen i "Glasskår" har en flink storebror som er et par år eldre, og som det viser seg har en dødelig sykdom. Forfatteren beskriver de mer eller mindre vellykkede aktivitetene til en kameratflokk i Tønsberg - med tilknytning til kirke og misjonsmiljøer, med kirkegang, møter og leire. Det er forelskelser, epleslang og mye humor - ikke minst når det gjelder karakterisering av voksne, men også en streng av alvor og sorg i forbindelse med sykdommen. Det hele er beskrevet med en språkføring som er kjapp og ungdommelig. Det religiøse miljøet er beskrevet med nøktern realisme, men ikke uten varme. Det er et dristig gjennomført prosjekt som imponerer med sin originalitet og angrepsvinkel. Første gang utgitt i 1995.