Vivi er den fødte hypokonder og får stadig nye sykdommer, tror hun. Da engstelsen hennes en dag virkelig blir bekreftet, og Vivi får diagnosen kreft, nekter hun å tro det. Faren, moren, broren og alle på sykehuset stiller opp for henne, likefullt er sykdommen først og fremst hennes kamp. Hun beveger seg fra sinne og fornektelse til aksept og kampvilje, for til slutt å godta å bli innhentet av sin skjebne - det å aldri skulle få bli voksen. Dette er en nærgående og intens skildring av en ung jentes kamp mot døden. Vivi svinger mellom å avvise familiens omsorg og såre dem med sin aggresjon og avvising, til desperat å trenge den omsorgen de kan gi henne. Historien er fortalt fra Vivis synsvinkel. Språket er enkelt, men har innslag av "sykehussjargong" uten at dette går ut over forståelsen av teksten. Bruken av korte setninger understreker intensiteten i historien.