Diderot ble i sin samtid stilt noe i skyggen av Voltaire og Rousseau, den første som talsmann for fornuften, den andre som følelsenes representant. I de senere årene er man blitt mer oppmerksom på Diderots særegenhet og originalitet, og ikke minst på hvordan han faktisk forener de ytterpunktene de to andre filosofene representerer. Romanens grunnholdning er humoren og illusjonen, og hovedpersonen, Jacques, går i gang med å fortelle om sine kjærlighetsopplevelser med den uforlignelige Denise, men må finne seg i å bli avbrutt av en rekke viderverdigheter, innfall og belæringer. Den muntre dialogen mellom tjener og herre berører kjærligheten og livet, kunsten og naturen og den ubønnhørlige sammenhengen mellom årsak og virkning.