Synsvinkelen i denne fortellingen ligger hos Jekaterina, eller Katteskinka som vennene kaller henne. Mora er russisk, faren norsk. Handlingen er lagt til Oslo siste krigsåret, det året Jekaterina fyller ti år. Fortellingen er selvbiografisk, og forfatteren er tro mot det som har skjedd. Gjennom Jekaterina får leseren en nøyaktig og autentisk beskrivelse av hvordan krigshverdagen ble opplevd av barn. Stillferdig og intenst berettes det om mangel på det meste: mat, klær og sko, videre sorg, angst og redsel, men også medmenneskelig varme og omtanke. Forfatteren har tegnet et godt og troverdig jenteportrett. Angsten og redselen som krigsbarna da som nå levde med, skildres på en overbevisende måte. Boka består av mange forholdsvis korte kapitler, teksten er enkel å lese med mange innslag av direkte tale. Illustrasjonene i boka er holdt i gråtoner. ISBN 8210039466 Det er vinter i Oslo. Krigen har vart i fire år, og ser ikke til å slutte. Jekaterina og skolekameratene hennes kan såvidt huske hvordan det var før, huske hvordan en appelsin eller en banan smakte. Alt er vanskelig å skaffe, hva skal Jekaterina gjøre når beksømstøvlene er for små? Dette er en intens og stillferdig fortelling om å være barn i krigens Norge. De opplevde ikke ofte de mest dramatiske hendelsene, men vokste likevel opp med angsten for bombene, for tyskerne, for at Gestapo skulle banke på. Forfatteren var selv barn under krigen, dette er hennes første bok. Illustrert av Runa Førde. 189 s.