Det virker som Håkan Hellström har søkt tilflukt i de mørkere korridorene av livet, hvor savn, svik, sorg og sjaskede mennesker holder til med "Ett kolikbarns bekännelser". Borte er hans "gullbergs kaj paradis". Borte er de halvt euforiske, halvt besatte gledesutbuddene fra "Det er så jag sejer det". Tilbake igjen står en dystrere, syrligere og mer arrete Håkan med skrubbsår på sjelen, med et knippe låter som sannsynligvis er noe av det beste han har laget. Björn Olsson fra Union Carbide Productions har vært co-produsent, musiker og vært med på låtskrivingen. Olsson har latt Håkan og band beholde sitt halvskakke sound av skranglete gitarer og knusktørre trommer og latt skrammel og unoter passere som naturlige innslag i lydbildet, fordi det definitivt er en del av det som gjør Håkan Hellström til det han er som musiker. Det er blitt en plate som illustrerer nyansene i livet, intet mindre.