Norsk skole har gjennomgått to store reformfaser i etterkrigstida, med henholdsvis Helge Sivertsen og Gudmund Hernes som bannerførere. Denne artikkelsamlingen beskriver disse to reformfasene og analyserer den skoletenkningen og utviklingen som har funnet sted. Hovedvekten er lagt på 90-tallsreformene med spørsmålet om kontinuitet eller brudd i utviklingen som hovedproblemstilling. Er norsk skole på vei inn i en ny tidsalder? Forteller reformene om et knefall for næringslivets kompetanse og for kapitalkreftene, eller må Hernes'' skoletenkning snarere karakteriseres som et både - og med en kombinasjon av kontinuitet og oppbrudd, med elementer av både tradisjonalisme og progressivisme?