Denne boken ser på hvordan man tok hånd om forsømte og vanskelige barn på 1800-tallet, hvilke pedagogiske modeller og praksiser som tok form i institusjonene, hvilke barn som ble innsatt og hvordan institusjonshverdagen kunne arte seg. Sentralt står redningsanstaltens pedagogikk, og forfatteren viser hvordan filantropiens samvittighetsideal fanget inn det vanskeligstilte fattigbarnet og skapte et institusjonelt oppdragelsesalternativ. Norges første barnevernsinstitusjon, Redningsanstalten Toftes Gave, er valgt som eksempel, og forfatteren beskriver ulike forstandere i deres arbeid med barn og barna selv. Han viser hvordan institusjonen tappes for pedagogisk innhold og etter hvert fremstår som en repressiv anstalt.