«Tilpasning» er en håndlaget nedskalering av kunstneren Per Kristian Nygårds barndomshjem. Hus som disse kom også som byggesett, de var standardiserte og masseproduserte. I denne versjonen er alt laget for hånd. Nygård har møysommelig utformet dører, vinduer og kledning på huset og håndstøpt 2 000 takstein. Her kan huset ikke brukes som hus, noe som understreker dets estetiske verdi. I tillegg krevde «Tilpasning» mye tid og stor innsats. Mens funksjonalismen var en retning i arkitekturen som prioriterte lønnsomhet og effektivitet, snur kunstverket boligpolitikken på hodet ved å fremme ulønnsomhet og langsomhet.

Per Kristian Nygård arbeider med tekstil, skulptur, grafikk og tegning. Arkitekturen er sentral i verkene hans, hvor han skildrer hvordan økonomiske systemer påvirker omgivelsene våre. Hans arbeider tar ofte form som monumentale og tidkrevende installasjoner.

«Tilpasning» er kunstverk nr 1 på kartet og vises på torget i 1. etasje.

«Tilpasning» vises med støtte fra Trondheim kommune.

«Enhjørning» forestiller et hybriddyr – litt laks, litt menneske. Fargen er basert på et fargekart utviklet av det sveitsiske legemiddelfirmaet Roche for å velge rosanyanser til laksekjøtt i oppdrettsnæringen. For oppdrettslaksens kjøtt er gråhvitt, og fisken fores med pigment for å bli mer salgsvennlig. Det kan være nærliggende å tolke det som at hornet gir en finger til fiskeindustrien og menneskets kontrollerende natur. Fisken er støpt i porselen, et materiale som er holdbart, men også er forbundet med noe kostbart og skjørt. Skjør er også balansen i naturen, hvor rask utnyttelse av ressurser ofte går på bekostning av en mer bærekraftig og langsom forvaltning.

Tonje Paus er keramiker og jobber med porselen. Ved å reprodusere hverdagslige objekter kommenterer hun nåtidens materialistiske tendenser. Hun ser på hvordan tingene vi omgir oss med forteller noe om menneskelig atferd. Paus er også interessert i hvordan vi tildeler verdi til ting basert på hvilken funksjon de fyller.

«Enhjørning» er nr 2. på kartet og vises i 1. etasje mot Anne-Cath Vestlys plass.

Rein, elg, hval, oter, sel, fisk og fugl. Knoklene som henger fra den store uroen er samlet på vidda, i skogen og ved fjæra. Ikke alle er identifiserte. Det er 206 av dem, akkurat like mange som et voksent menneske har i kroppen. Mye av arbeidet med verket bestod av at kunstneren Marte Lill Sombys flettet trådene som binder dem til uroen. Uroer forbindes med små barn, men i alle aldre kan vi kjenne på uro. Mellom det som roer ned og selve følelsen av uro, oppstår det en kroppslig opplevelse av naturen, der indre følelser blir en del av landskapet.

Marte Lill Somby er en samisk-norsk kunstner som blant annet arbeider med broderi, skulptur og grafikk. Kunsten hennes rører ved natur, kultur og identitet, og skildrer et samtidig samisk ståsted. Sanking og bruk av naturmaterialer er viktig i Sombys kunstnerskap og en grunnleggende del av å praktisere duodji – samisk kunsthåndverk.

«u(Ro)» er nr på kartet og vises i spedbarnsområdet i 1. etasje.

Kjøtt utformet av tekstiler og keramikk henger fra kroker, kjetting og tau. I verket «Kjøttet minnes alt jeg ikke vil huske» henger opprevne og reparerte tekstiler ned fra kjøttkroker. Kunstneren Sofie Alm Nordsveen bruker tekstiler til å reflektere over hvordan minner og traumer lagres i kjøtt og hud. «Ingenting er lenger mitt» består av håndlagd keramikk som minner om ulike kroppsdeler. Her stiller Nordsveen spørsmål rundt hvordan vi ser på kroppen i relasjon til «jeg-et». Hva skjer når kroppen ikke lenger tilhører deg selv?

Sofie Alm Nordsveen er en tekstilkunstner som hovedsakelig arbeider med silke. Hennes fascinasjon for kroppen springer ut av frustrasjon og maktesløshet knyttet til hva kroppen er og blir utsatt for. Omsorg, traumer, vold og fremmedgjørelse er tema som går igjen i flere av skulpturene hennes.

Verkene er nr 4. på kartet og vises i 2. etasje i avdelingen for skjønnlitteratur.

«Skudd» består av 33 tomme patronhylser og reingevir samlet på Finnmarksvidda. Ammunisjon fremkaller en umiddelbar respons i oss, mens gevir som materiale har en lang håndverks- og kulturtradisjon. Verket spiller på dobbeltbetydningen av ordet skudd. Etter å ha ligget i naturen over tid ser materialene ut til å ha vokst sammen, eller rettere sagt ser gevirene ut til å spire ut fra hylsene. Verket lykkes i den vanskelige oppgaven det er å skulle pode nye skudd på gamle røtter. Den uventede koblingen mellom metall og gevir åpner opp for nye assosiasjoner.

Philipp Spillmann er en sveitsisk-norsk kunstner med gullsmedutdanning. Arbeidene hans baserer seg på sanket materiale. Enten de er fra en søppeldynge, fra et loppemarked eller er funnet i naturen, har materialene han bruker alltid levd et tidligere liv.

«Skudd» er nr 5 på kartet og vises på torget i 3. etasje.

«Morgenrutine» viser et usensurert innblikk i det private og hverdagslige. For å frigjøre seg fra begrensninger i malekunsten, utforsker kunstneren Amale Larsen de samme motivene i nye medier. Her har hun valgt tufting, som er en gammel type teppeknyting hvor tråd blir presset inn i et lerret av stoff. Teknikken gir kunstneren mindre presisjon og detaljrikdom, men større mulighet til å utforske uttrykket. Veggteppets behagelige, myke overflate står i kontrast til det bisarre motivet – et brennende toalett, et skjelett som bader og en naken mann som kaster opp på gulvet.

Amale Larsen arbeider med et bredt utvalg materialer og teknikker, som maleri, tegning, perling, veving og installasjon. Hun har også vært involvert i tverrkunstneriske prosjekter både som visuell kunstner og scenograf. I kunsten avbilder hun surrealistiske og absurde hverdagsscener.

«Morgenrutine» er nr 5 på kartet og vises i 3. etasje ved musikkseksjonen.

«Coach» er en 4,5 meter lang livsveileder. Hen er tilgjengelig for åpningsseremonier, bryllup, begravelser og andre viktige arrangementer. Hva kan hen hjelpe deg med? Det er mye levd liv i coachen, hen har beveget seg rundt både her og der og manifestert seg i en rekke ulike roller. For eksempel har hen vært med i både teater og musikkvideoer. I anledning av denne utstillingen har Coach fått på seg et par flotte, grønne og helt nye bukser. Men hva venter hen på?

Ella Honeyman-Novotny er figurmaker og scenekunstner. Gjennom karakterene sine ser hun på fellesskap og omsorg i møte med et markedsorientert samfunn. Figurene hennes påtar seg ofte roller innenfor denne tematikken, både i offentlig og privat sektor.

«Coach» er nr 7 på kartet og vises i 3. etasje ved folkeverkstedet.

I toppen av «Fan Their Hearts, Inflame Them More» er trådene vevet i tradisjonell lerretsbinding − den enkleste formen for binding i en vev. Det er imidlertid de syv meter lange innfargede renningstrådene som utgjør selve verket. Tittelen henviser til den greske poeten Homers Odyssen, der Penelope blir «beleiret av håpefulle friere» mens hun venter på at ektemannen Odyssevs skal komme hjem fra krigen. Penelope lover at hun vil velge en av dem når teppet hun vever er ferdig. Det ingen vet er at hun rekker teppet opp om natten, for så å fortsette å veve neste dag. Penelope forfører frierne, men velger ingen av dem. Verket førte til et vendepunkt for kunstneren Aurora Passero, da hun i 2010 begynte å jobbe i monumentale vevde formater.

Aurora Passeros vevnader fungerer som skulpturelle abstrakte malerier, der fargefelt og stofflighet skaper en oppslukende visuell opplevelse. Verkene er ofte skapt til rommene de skal stilles ut i. Forholdet til arkitekturen danner et viktig utgangspunkt for den kunstneriske prosessen, som i stor grad handler om å utforske motstanden og balansen mellom materialer, form, farge, rom og innhold.

Verket er nr 8 på kartet og henger over torget i 3. etasje.

I «Fangst» henger svarte munnblåste glassobjekter fra et stativ som minner om en tradisjonell fiskehjell. De er formet på frihånd og omgitt av håndknyttet tauverk. Slik skapes en følelse av noe som er fanget. I dag er fiskeindustrien effektivisert, og de gamle fiskeriteknikkene er ulønnsomme. Den rike tradisjonen av håndverk fra kystfisket er nå i ferd med å forsvinne. I «Fangst» kombineres gamle håndverkstradisjoner av tauknytting med nye og organiske uttrykk i glass. Gjenstandene kan de framstå som en slags garnflottører. Samtidig er de åpne og på den måten inntakelige og sårbare. Glassobjektene er som flaskeposter hentet opp fra havdypet. De kommer med et varsel om tap.

Benjamin Slotterøy har lenge arbeidet med glass ut fra et miljøperspektiv. Han er opptatt av hvordan klimaendringene påvirker verden, og hvordan vi må tilpasse oss det. Som et mulig svar løfter han fram gamle håndverkstradisjoner ved å bruke dem i kunsten sin. Slotterøy balanserer formblåsing nøye med en mer tilfeldig utforming av glasset, slik at hvert glasselement blir unikt.

«Fangst» er nr 9 på kartet og vises i kunstseksjonen i 4. etasje.

«Pillars of Society» viser fire søyler stablet opp av objekter som symboliserer teknologier og ideer som samfunnet er bygget på. På toppen ligger skolegangen som viderefører dem. For kunstneren utgjør verket et stilleben over korrupsjon og hvordan fremgang er tuftet på utnyttelse av makt. Hvert av objektene er laget for hånd i aluminium. De er kuttet, bøyd, hamret, spraymalt og sveiset sammen til gjenkjennelige objekter. Skulpturen ser kanskje ustabil ut, hva skjer om du fjerner en av søylene?

Morten Jensen Vågen jobber med skulptur, video og installasjoner. Kunsten han lager berører ofte baksidene ved vekst og utvikling i samfunnet. Vågen er opptatt av hvor regulert det offentlige rommet er. Som skater og graffitikunstner har han lenge ønsket personlig eierskap til de felles områdene vi ferdes i. Det ligger en motstand i å ta plass, noe skulpturene hans gjør.

«Pillars of Society» er nr 10 på kartet og vies i 4. etasje.

«Theere» tilhører en serie unike masker lagd av en rekke ulike materialer, både nytt og gammelt. Kunstneren Damselfrau bruker alt hun kan få tak i. Den eneste betingelsen er at materialet har en personlighet – noe som appellerer til henne. I denne masken finnes det paljetter fra en 1980-talls jakke fra Florida som hun fikk i gave av en venn, og tennene er fra et plastsmykke hun fant på loppemarkedet Carboot i England. Damselfrau ser på maskene som karakterer som hun selv inntar ved å ta dem på seg, og samtidig som en anledning til å utforske våre projeksjoner. Hva ser du nå som masken står alene?

Magnhild Kennedy begynte å lage masker under navnet Damselfrau i 2007. Materialene hun bruker tilhører ikke noe hierarki – en diamant og en plastbit kan være like verdifulle. Den riktige biten vil gjøre den riktige jobben. Etter å ha funnet materialene går hun inn i en instinktiv prosess ledet av fantasier som oppstår underveis. Hun smaker seg fram til masken.

«Theere» er nr 11 på kartet og vises i 4. etasje ved kunstseksjonen

I «@makingapencil» får vi se kunstneren Thomas Iversen sanke materialer, bearbeide dem og sette dem sammen til en blyant, alt for hånd. Bortsett fra grafitten som kommer fra Sørlandet, har han oppsøkt materialene i Oslo og omegn. Dette tok ham halvannet år, og resultatet er én enkelt blyant. Tiden og innsatsen det tok å lage et hverdagsobjekt som ellers er så billig og lett tilgjengelig er forbløffende. I denne tilsynelatende overflødigheten finnes en motstand som undergraver kapitalismens forherligelse av effektivitet og optimalisering.

Thomas Iversens kunstnerskap tar utgangspunkt i materialene selv. Han sanker leire, tar inn rester fra bygninger og graver ut grafitt. Utvinningen setter fokus på produksjon, eierskap og konsum. På denne måten kan vi bli oppmerksomme på forholdet vi har til alle tingene vi omgir oss med som vi tar for gitt.

«@makingapencil» er nr 12 på kartet og vises i 4. etasje ved kunstseksjonen. Videoen vises i loop og er 15 minutter.

Kunst og utstillinger har gjennom Deichman Bjørvikas temporære kunstprogram flyttet inn i biblioteket og er gjort tilgjengelig for alle. En rekke lokale, nasjonale og enkelte internasjonale kunstnere er samlet i Deichman Bjørvika hvor deres kunst har tatt plass blant bokhyllene. Vi håper utstillingene kan gi publikum små pauser fra hverdagen fylt med kunstneriske opplevelser, refleksjon og fascinasjon.

Utstillingene går gjennom hele biblioteket og inviterer både store og små til å oppleve kunst på deres egne premisser.

Utstillingene ved Deichman Bjørvika er kuratert av utstillingsansvarlig Erik Kaspartu. De fleste verkene er laget stedsspesifikt eller tilrettelagt for Deichman Bjørvika

I fjerde etasje har hovedbibliotekets gamle bildearkiv fått sin plass. I kartoteket kan du selv oppdage det gamle hovedbibliotekets billedarkiv, som i tiår har vært bortgjemt på loftet på Hammersborg. Arkivet inneholder en fantastisk samling bilder med tilhørende beskrivelser bygget opp gjennom nærmere 100 år. Man kan si det utgjør et slags fysisk bildesøk på Google, utvalgt og nøye organisert av bibliotekarer gjennom flere generasjoner.

Kunstneren Rikke Sund Carlsen har satt sammen en rekke små univers som utforsker kartotekets mangfold og bredde. Universene har nå blitt en organisk del av kartoteket.

Plassering i bygget: 4. etasje