Japan har en lang og rik litteraturhistorie, som har gjennomgått store omveltinger. På 1800-tallet, i det som kalles Meiji-perioden, møtte den japanske litteraturen vestens romantradisjon, noe som kom til å gjøre sterkt inntrykk på mange japanske forfattere.

Forfatteren Shōyō Tsubouchi, skrev verket Shōsetsu shinzui (Romanens essens), hvor han hevdet at skjønnlitteraturens fremste oppgave er å skildre menneskesinnet, virkeligheten og samfunnet. En problemstilling for forfatterne av den moderne prosaen dreide seg om fortellerstemmen. Den vestlige realismen med sin allvitende fortellerstemme, var noe man prøvde å oppnå. Men det ble vanskelig i praksis, da det japanske språket ikke har noe naturlig skille mellom første og tredje person. Det var først når japanske oversettere skulle gjendikte vestlige romaner til japansk på midten av 1800-tallet, at de personlige pronomenene kare (han) og kanojo (hun) begynte å bli alminnelige.

Et nullpunkt i Japans moderne historie, øyeblikket som endret alt, er 15. august 1945. Denne dagen kunne man høre keiser Hirohito i en radiotale, hvor han kunngjorde at landet godtok Potsdam-erklæringens krav om betingelsesløs overgivelse. Fram til dette øyeblikket var keiseren dyrket som en gud av det japanske folk, og nesten ingen hadde hørt stemmen hans. Forfatteren Kenzaburō Ōe, som da var 10 år gammel, skriver om øyeblikket: “De voksne satt rundt radioen og gråt. Barna samlet seg utenfor på den største veien og hvisket i sin forvirring. Vi ble mest overrasket og skuffet over det faktum at keiseren hadde snakket med slik menneskelig røst.”

Kilde: Forordet til “Knakketiknakk: Korte fortellinger fra Japan 1895-2012 (Bokvennen forlag 2018), redigert av Reiko Abe Auestad, Ika Kaminka og Magne Tørring.

Når det gjelder den japanske samtidslitteraturen, har kvinnelige forfattere fått stor internasjonal oppmerksomhet. Det skjedde et gjennombrudd med forfatteren Haruki Murakami, og bøkene hans ble internasjonale bestselgere. Og på senere tid har det kommet en bølge av kvinnelige japanske forfattere, som gjendiktes og leses over hele verden.

Mieko Kawakami ble en global sensasjon med boka “Pupper og egg”. Andre sterke stemmer er Yoko Ogawa, Sayaka Murata, Hiromi Kawakami, Yuko Tsushima, Banana Yoshimoto, Yoko Tawada and Hiromi Ito.

Forfatterne skriver med skarp penn og forskjellig blikk, om alt fra den døgnåpne høyteknologiske byen som aldri sover, til plastikkoperasjoner og kvinnekropp. De skriver om familiestruktur, om økokatastrofen, om ensomhet, om sjamaner og fjellhekser.

Når det gjelder den japanske samtidslitteraturen, har kvinnelige forfattere fått stor internasjonal oppmerksomhet. Det skjedde et gjennombrudd med forfatteren Haruki Murakami, og bøkene hans ble internasjonale bestselgere. Og på senere tid har det kommet en bølge av kvinnelige japanske forfattere, som gjendiktes og leses over hele verden.

Mieko Kawakami ble en global sensasjon med boka “Pupper og egg”. Andre sterke stemmer er Yoko Ogawa, Sayaka Murata, Hiromi Kawakami, Yuko Tsushima, Banana Yoshimoto, Yoko Tawada and Hiromi Ito.

Forfatterne skriver med skarp penn og forskjellig blikk, om alt fra den døgnåpne høyteknologiske byen som aldri sover, til plastikkoperasjoner og kvinnekropp. De skriver om familiestruktur, om økokatastrofen, om ensomhet, om sjamaner og fjellhekser.

Få også med deg:

Mot slutten av 1700-tallet bidro kristne misjonærer og liberale indere til innføringen av engelskspråklig undervisning på indiske skoler. I 1835 vedtok kolonimakten at engelsk skulle erstatte de tradisjonelle språkene sanskrit og persisk.

Den bengalske reformatoren Raja Rammohan Roy (1774–1833) anses i dag som grunnleggeren av den engelskspråklige litteraturen i India.

I kjølvannet av reformasjonen ble den store og klassiske indiske litterære kanon oversatt til engelsk. Oversettelsene ble spredt verden rundt og indisk engelskspråklig poesi fikk internasjonal anerkjennelse og status.

Rabindranath Tagore fikk Nobelprisen i litteratur i 1913 for sine oversettelser av egne Bengali-dikt til engelsk! Verdenskjente indiske forfattere som Arundhati Roy, Salman Rushdie, Megha Majundar, Amitav Ghosh og Rohinton Mistry skriver alle på engelsk.

Kuriositet for krimelskere:

Krim er en utbredt sjanger i India. Sjekk ut thrilleren I syndens tid av Deepti Kapoor. Boken omtales som Indias svar på Gudfaren og er en familiesaga som skildrer livet i skyggen av mektige familier, ekstravagante fester, skitne forretninger og korrupte politikere. Boka gir et unikt innblikk i dagens India.

Krimforfatter Sven Petter Næss har indisk far og i hele fire bøker kan du bli bedre kjent med politietterforskeren Harinder Singh. Våren 2024 er han aktuell med den femte boka i serien Løvinnen.

Få også med deg:

Benelux består av landene Belgia, Nederland og Luxembourg, som historisk sett har vært samlet i landskapet Nederlandene. Området preges i dag av et stort språklig mangfold: Her snakkes og skrives det nederlandsk og flamsk, tysk, fransk, luxemburgsk og frisisk.

Det litterære landskapet er like variert som det språklige, så her kommer noen forslag.

Jeg vil lese ...

... et satirisk oppgjør med nederlandsk kolonipolitikk:

Multatuli (NL): Max Havelaar

... om oppvekst under og i skyggen av 2. verdenskrig:

Hugo Claus (BE): Belgias sorg

Marga Minco (NL): Bitre urter

... en roman som byr på en forrykende historietime:

Lisa Weeda (NL): Aleksandra

Ilja Leonard Pfeiffer (NL): Grand Hotel Europa

... moderne beretninger om mennesker på flukt:

Kader Abdolah (NL): Spikerskrift

Tommy Wieringa (NL): Murat Idrissis død

... en samtidsroman om kjønn, identitet og lengsel:

Lukas Rijneveld (NL): Min kjæreste skatt

Tobi Lakmaker (NL): Historien om min seksualitet

... en psykologisk thriller:

Peter Buwalda (NL): Bonita Avenue

Herman Koch (NL): Sommerhus med svømmebasseng

Lize Spit (BE): Smeltet

... poesi:

Hugo Claus (BE): Oostakker-dikta

Cees Noteboom (NL): Hva øyet ser

Få også med deg:

Grønland er med sine nær 2 millioner kvadratkilometer verdens største øy, og et selvstyrt land. Etter flere hundre år under dansk styre har landet siden 1979 hatt eget hjemmestyre, og parlamentet er Grønlands Landsting. Det bor ca 56000 mennesker på Grønland i dag. Kalaallisut er det eneste offisielle språket, det er en del av den inuittiske språkfamilie. Inuitt betyr "menneskene". De aller fleste på Grønland bor i hovedstaden Nuuk.

Grønlandsk litteratur er i stor grad basert på muntlige tradisjoner med sagn og sanger som gjenspeiler og forteller om folks liv på den snø- og islagte øya. Tidsskrifter og aviser har hatt sentral betydning for det trykte ord, og i 2021 ble forfatter Niviaq Korneliussen første grønlender som ble tildelt Nordisk Råds litteraturpris.

Ord vi kjenner eksportert fra Grønland er bl.a. kajakk, anorakk og igloo.

Kaukasia er et landskap som ligger i landene Russland, Georgia, Armenia og Aserbajdsjan. Disse landene ble uavhengige etter Sovjetunionens fall på begynnelsen av 1990-tallet. Kaukasia har fra gammelt av vært et tilfluktssted og en gjennomfartsvei for mange folkeslag. Det er er et av de kulturelt, språklig og biologisk mest varierte områdene i verden. Det 186 100 kvadratkilometer store Transkaukasia er oppdelt i Georgia, Armenia og Aserbajdsjan. Store Kaukasus er betegnelsen på den 1200 kilometer lange fjellkjeden som skiller mellom Nord- og Sør-Kaukasia, med Elbrus 5642 meter over havet som høyeste topp.

Kaukasus har hatt stor tiltrekningskraft på reisende og intellektuelle. Både Knut Hamsun og Fridtjof Nansen har latt seg beruse av denne majestetiske og magiske fjellkjeden på sine reiser. Skildringene kan leses i Hamsuns bok I eventyrland og Nansens bok Gjennom Armenia.

Det er ikke mange armenske, georgiske og armenske forfattere som er oversatt til norsk, men mange har lest Det åttende livet av Nino Haratischwili. Jelena Botsjorisjvili er en annen georgisk forfatter som skriver både underfundig og fantasifullt om mennesker på flukt, om krigens meningsløshet, døden og ikke minst om kjærligheten - som selv i de mest absurde livssituasjoner ser ut til finne måter å spire på.

Aserbajdsjanske Günel Movlud er en norsk fribyforfatter bosatt i Levanger. Hun måtte flykte fra sitt hjemland i 2013 på grunn av sine kritiske ytringer mot blant annet de patriarkalske strukturene i samfunnet. Hennes første norske roman Marina er kjøpt inn av Norsk Kulturfond og romanen fører oss inn i et realistisk skrekkscenario anno 2020 i den kaukasiske regionen, der menneskeverd og humanitet fortsatt blir trampet på, fattigdom, kriminalitet og korrupsjon florerer, og oligarker og politiske potentater styrer samfunnet etter eget forgodtbefinnende.